Du, jeg må bare fortelle deg noe. Det er så rart hvordan livet slår ut noen ganger. Hun bestemte seg tidlig for å ikke vise følelser, særlig ikke foran mannen sin som alltid forventet at hun skulle være kald og kontrollert. Hun lengtet etter ro, men visste aldri helt hva hun kunne vente seg. Vi vet jo hvordan det er mange par går jo fra hverandre når følelsene forsvinner, og den perfekte tilværelsen fra glansede ukeblader blir uoppnåelig.
Når det til slutt ikke var noen vei utenom og skilsmissen var et faktum, så fant hun seg en jobb hvor hun jobbet nattevakter. Men midt i alt dette var det en utfordring hun hadde en liten sønn som trengte noen rundt seg hele tiden. Selv om hun hadde fått plass til ham i barnehage, så stengte den klokka sju på kvelden, og hun hadde ingen å overlate ham til etter det.
Til slutt måtte hun svelge stoltheten og spurte eksmannen sin om ikke han kunne passe på sønnen deres etter klokka 19, mens hun var på jobb. Men vet du hva han svarte? Han stilte seg iskaldt, som om det aldri kunne falle ham inn at det også var hans ansvar, og spurte hvorfor han skulle ta seg av sønnen istedenfor henne. Hun ble litt satt ut der og da, men hentet seg fort inn igjen, og sa tydelig ifra at de hadde like mye ansvar som foreldre. Han måtte også finne tid og stille opp for gutten deres. Hun ba han om å betale barnebidrag, men nektet å ofre tida si for ham. Hun ville heller ha barnet sitt hos seg.
Det var ei tøff tid, men hun klarte til slutt å balansere jobb og mammarollen. Det gikk ikke uten sår, for hun møtte veggen flere ganger og fikk både panikkanfall og fysiske plager av alt stresset. Da hun merket at det virkelig ikke gikk lenger, oppsøkte hun lege. Men legen, kan du tro! Han unnskyldte eksmannen hennes med at han var i ferd med å starte en ny familie sammen med sin nye kone og at det var grunnen til at han “glemte” sine forpliktelser overfor sønnen deres. Det var vondt å høre at faren så sønnen sin som en slags hindring i sitt nye liv, og bare tilbød minimalt med støtte.
Til slutt satt hun igjen i en slags evig konflikt, der eksmannen, selvsentrert og uten ryggrad, alltid skulle komme seirende ut foran den lille gutten. Hun har alltid undret seg over det ekteskapet prøvd å forstå hvorfor mannen hennes gjorde som han gjorde, spesielt overfor sønnen deres. Men uansett hvor tøft det var, nektet hun å la hans egoisme definere livet hennes. Hun lærte seg å takle motgang, og bestemte seg for å gi gutten sin den kjærligheten og omsorgen han fortjente, samtidig som hun bygget seg et nytt og bedre liv.
