Jeg skjønte ikke helt hvorfor datteren min hadde det så travelt med å gifte seg med kjæresten sin, som hun bokstavelig talt bare hadde kjent i én måned. Jeg lurte til og med på om hun var gravid. Hva annet kunne være årsaken? Men hun sa de absolutt ikke ventet barn. De bare elsket hverandre så inni hampen mye at de ikke kunne leve uten kjærligheten. Jaja, jeg var jo bare glad på deres vegne. Ikke alle er så heldige at de snubler inn i så heftig kjærlighet.
Så brudlup ble det svigerforeldrene spyttet i pengebingen, og det gjorde vi også. Det ble en flott seremoni, alle smilte og lo så det oste hygge av hele gjengen. Selvfølgelig måtte jeg legge merke til at brudgommens mor satt der som om noen akkurat hadde stjålet småkakene hennes. Først tenkte jeg at hun egentlig ikke likte sin nye svigerdatter og ville helst slippe hele styrket. Men det gnaget litt i bakhodet, så til slutt tuslet jeg bort til henne.
På spørsmålet om hva som var galt, satt svigerinnen min bom stille. Så så hun opp, tårevåt, og fortalte med hikstende stemme:
Dette bryllupet burde aldri skjedd. Sønnen min kommer til å gjøre datteren din skikkelig ulykkelig. Han elsker henne ikke, ikke det minste. Han gifter seg kun fordi han vil hevne seg. Eks-kjæresten hans dumpet ham og gikk rett til bestevennen hans. Nå vil han liksom hevne seg. Jeg ba han slutte med tullet, men ungdommer hører jo ikke på oss gamle uansett.
Jeg hørte på det hele og tenkte at dette var jo bare vås. Jeg hadde jo spurt datteren min titt og ofte om alt gikk bra med dem, og hun svarte at alt var helt toppers. Jeg tenkte at svigermors tårer bare skyldtes en overdose bryllupspynt.
Men jammen to måneder senere kom datteren min hjem, gråtende og med bagene etter seg. Da hadde ektefellen allerede levert inn skilsmissepapirene. Han var fortsatt hjelpeløst forelsket i eksen, datteren min var visst “for snill”, og han hadde giftet seg kun for å ta hevn. Nå gnager samvittigheten som en gammel, norsk tresko hvorfor stoppa jeg det ikke? Jeg visste jo egentlig…
