Jeg er 60 år, og om to måneder fyller jeg 61. Det er ingen rund dag, ikke 70 eller 80, men for meg betyr den mye. Jeg ønsker å feire den. Ikke med en hastig kjøpt bløtkake eller en kjapp lunsj i forbifarten, men med et ekte, godt planlagt selskap: middag, pent dekkede bord, pyntede stoler, servitører og rolig musikk. Noe som får meg til å kjenne meg levende, verdsatt og takknemlig for alt jeg har opplevd.
Problemet er at barna mine ikke er enige.
Jeg har to voksne sønner. Begge bor hjemme hos meg med sine kjærester og barn. Huset er alltid fullt: det er leven, TV-en durer, unger løper rundt, det snakkes og diskuteres. Selvfølgelig er jeg glad i dem men jeg savner roen. Jeg får aldri tid alene. Aldri.
De jobber, men sannheten er at jeg tar de fleste utgiftene. Jeg har pensjon, pengene som mannen min etterlot meg, og en liten butikk jeg fortsatt driver. Jeg betaler regninger, mat, reparasjoner, og gir ofte «midlertidig hjelp» som blir til en varig vane.
Å hjelpe har aldri plaget meg.
Det som derimot tærer, er at de nå bestemmer over meg.
Da jeg sa jeg ville ha fest, mente de det bare var sløsing med penger. At i min alder var det unødvendig å bruke på mat, bord og servitører. At pengene heller burde gå til dem til investeringer, behov, eller «noe fornuftig». De snakket til meg som om jeg ikke er ansvarlig for mine egne penger.
Jeg forklarte at jeg ikke kom til å låne, og at dette er noe jeg har tenkt på lenge. Men de ville ikke høre. De fortsatte å insistere på at det var en unødvendig utgift.
Så sa den ene:
Mamma, dette er ikke for deg lenger.
De ordene såret meg mer enn jeg trodde de skulle.
Plutselig begynte jeg å tenke på ting jeg aldri før har våget å si høyt. At jeg noen ganger ønsker å være alene hjemme. At jeg savner å våkne til stillhet. At jeg gjerne kunne komme hjem til en tom stue. At jeg vil bestemme selv, uten å bli stilt til ansvar.
Jeg har til og med tenkt tanken å be dem finne egne hjem ikke av ondskap, men fordi jeg føler at jeg har gjort mitt.
Men da kommer dårlig samvittighet snikende.
Jeg er redd for å virke egoistisk.
Jeg vil ikke krangle. Jeg ønsker ikke å «kaste ut» noen for én kveld. Jeg vil bare vite om det er feil av meg å ville feire. Å savne stillhet iblant. Å ville bruke litt av mine egne penger på meg selv.
Jeg skriver fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre skal jeg stå på mitt, eller bøye meg igjen? Skal jeg arrangere festen selv om de ikke liker det?
Hva mener dere er det galt av meg å ville feire bursdagen min på min måte, og ønske at mitt hjem og mine penger ikke alltid må diskuteres av alle andre?
Jeg tror at livet blir for kort hvis vi alltid legger oss selv til side for andres skyld. Selv om det er familien. Av og til trenger vi å vise oss selv samme omtanke som vi gir til andre og feire våre egne små og store seire.
