Pappa har sagt til meg at jeg ikke må bære datteren min så ofte. Han mener jeg er for overbeskyttende mot barnebarnet hans. I det siste har hun begynt å krabbe, og hver gang jeg forlater rommet, følger hun etter meg, ivrig etter å bli løftet opp. Pappa råder meg til ikke å “skjemme henne bort”, og sier at hun lærer å klare seg selv hvis hun blir liggende litt på gulvet. Likevel klarer jeg ikke å la være å løfte henne, og jeg tar meg selv i å lure på om jeg kanskje er for myk.
Jeg skal innrømme at jeg har en tendens til å trøste henne med én gang hun gråter, kose med henne og overøse henne med kjærlighet uten å være streng. Kanskje kompenserer jeg for all den omsorgen jeg selv manglet som liten. Moren min døde da jeg var baby, og jeg vokste opp på barnehjem, uten å kjenne mine biologiske foreldre. Da fetteren min og familien hans fikk vite om meg, tok de meg inn hos seg og ga meg et nytt hjem.
Det var vanskelige tider i starten. Ny-pappa var reservert, og ny-mamma jobbet hele tiden for å holde familien sammen, så det ble lite tid til nærhet og kjærlighet. Selv om jeg visste at de brydde seg, slet de med å vise det. Så jeg diktet opp mine egne historier, og drømte meg til et sted hvor jeg var elsket og beundret, som en prinsesse i et eventyrrike.
Da jeg ble eldre, søkte jeg desperat etter bekreftelse og kjærlighet fra andre, særlig i forhold til kjærester. Jeg klamret meg til den minste trøst, og klarte ikke å gå ut av et dårlig forhold som varte i fem år av frykt for aldri å finne kjærligheten noe annet sted. Mannen min nå, som er veldig omsorgsfull, vet litt om det jeg har opplevd og støtter meg, selv om han ikke kjenner hele historien. Tross alt jeg har vært gjennom, klarer jeg ikke å la være å overøse min egen datter med den kjærligheten jeg selv savnet. Hun fortjener å få all kjærlighet i verden, så mye mer enn jeg fikk som barn.
Jeg tenker mye på hvordan jeg selv vokste opp i Oslo, uten røtter og tilhørighet, med bare meg selv å stole på. Nå, hver gang jeg holder rundt lille Ingeborg, føler jeg at jeg gir henne noe jeg aldri fikk og det føles både vondt og godt på én gang. Pappa mener jeg er for ettergivende, men jeg vil aldri nekte henne nærheten jeg selv drømte om som liten. Kanskje det gjør meg svak, men kanskje det bare gjør meg til mamma.
