Vet du hva, jeg må bare fortelle deg en historie som har preget livet mitt ganske mye. Jeg møtte mannen min da vi begge studerte på universitetet i Oslo. Vi var 20 år gamle, begge to, spente og med hele livet foran oss. Han skilte seg virkelig ut både smart og sterk, men det som lokket meg mest var hvor snill han var. Vi begynte som gode venner, men det tok ikke lang tid før jeg merket at følelsene mine for ham gikk mye dypere.
Etter noen måneder ble vi kjærester. Jeg husker fortsatt den tiden med skikkelig varme i hjertet, de studentårene var så fine. Ett år etterpå falt han ned på kne og fridde til meg, og vi giftet oss ganske raskt etterpå. Vi hadde jo egentlig ikke noe særlig med penger, så bryllupet ble ei rolig samling med nærmeste familie rundt bordet. Skikkelig koselig var det, selv om det ikke var stort og fancy.
Årene gikk, mannen min, som for enkelhets skyld kan hete Henrik, begynte å jobbe i sitt andre studieår. Vi bodde på studenthybel og drømte om vår egen leilighet, men vi visste innerst inne at det kom til å ordne seg til slutt. Og det gjorde det. Da mormoren min i Trondheim gikk bort, arvet jeg 100.000 kroner. Henrik hadde klart å spare litt selv også. De pengene brukte vi som egenkapital, og så tok vi opp boliglån for å kjøpe en toroms leilighet vi tenkte jo at vi etter hvert skulle utvide familien.
Vi var gift i ti år, men fikk aldri barn. Så skjedde det noe skikkelig tøft for noen år siden. Henrik jobbet som økonomiansvarlig i et firma i Bergen, og da firmaet sleit økonomisk, mente sjefen at det var Henrik sin skyld, at han hadde gjort feil i regnskapet. De gikk til sak, og til tross for at Henrik bare hadde fulgt sjefens beskjeder, havnet han urettferdig i fengsel. Fire år skulle han sitte inne, kan du tro.
Jeg gjorde alt jeg kunne for å støtte ham. Vi prøvde alle mulige advokater, men det gikk ikke vår vei. Papirene var sydd sånn sammen at Henrik ble holdt ansvarlig, uansett. Jeg gikk lenge på autopilot, var der for ham hele tiden, men etter et år eller så begynte jeg å kjenne at jeg selv trengte støtte. Jeg var helt på felgen.
Så, en dag står svigermora mi la oss kalle henne Ingrid plutselig på døra. Hun sier rett ut at jeg ikke kan bo her lenger. Hun la skylda for alt som hadde skjedd med Henrik på meg, og insisterte på at det var han som hadde kjøpt leiligheten alene, at jeg ikke hadde noe krav på stedet. Jeg sto der helt målløs, hadde aldri trodd hun kunne være så hardhjertet.
Det viste seg at like før rettssaken hadde Henrik gitt moren sin en fullmakt, så hun kunne ordne ting for ham. Hun brukte den fullmakten til å skaffe et kontoutskrift som viste at det var Henriks konto som boliglånet ble betalt fra. Ingrid sa at disse dokumentene var nok for retten til å mene at jeg ikke hadde vært med å kjøpe leiligheten.
Nå sitter jeg her, fullstendig rådvill og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre…
