Foreldrene til Eirik har aldri godtatt kjæresten hans og tok drastiske grep da de kastet ham ut av huset. Likevel sto Eirik stødig i avgjørelsen: Han ville være sammen med Sigrid, jenta han hadde møtt og blitt stormende forelsket i under studietiden på universitetet i Bergen. Problemet var at Sigrid ikke kom fra riktig bakgrunn som foreldrene hans ønsket seg; de forlangte at han fulgte familiens skikker og giftet seg med deres egen utvalgte.
Det var som i en drøm der alt virket glidende og uvirkelig, og foreldregråt ble til torden over fjordene. Da foreldrene oppdaget forholdet, reagerte de voldsomt, og moren kjeftet så fonnene raste i hodet på både Eirik og Sigrid. I et øyeblikk som kunne vært hentet fra en gammel folkevise, ble Sigrid til og med skubbet vekk akkurat som om hun var en fremmed i deres stue som forvrengte seg til et islagt fjellrom. Til slutt orket ikke Eirik å se Sigrid lide mer, og han fortalte alt til moren sin. Resultatet ble en stormfull krangel mellom mor og far, og som i en forvirret drømmelogikk ble plutselig faren selv kastet ut av hjemmet, fordi han ikke fulgte morens vilje.
Uten andre valg flyttet Eirik inn på Sigrids hybel, hvor nøkler var fiskeskjell og bakgården luktet av sjø og gammelt brød. De bestemte seg raskt for å gifte seg på rådhuset, hvor saksbehandlerens stemme gikk i bølger, og seremonien føltes merkelig og måneskinnsaktig. Med hjelp fra Sigrids foreldre og tante hvis smørbrødkake var som lim mellom slektstrådene fikk paret sakte men sikkert bygd et liv. Begge fikk jobb, brukte sine sparte kroner til å leie en liten leilighet ved Byparken i Bergen, og til slutt, som plutselig å oppdage en pengebinge i et grantre, startet de en liten bedrift som blomstret.
Selv om Eirik og Sigrid etter hvert lyktes og fikk barn, holdt Eiriks foreldre seg på avstand. Ikke engang barnefødsler var nok til å smelte isen i hjertene deres. Samtidig vokste båndene til Sigrids familie seg sterkere, og Eirik fikk spise fårikål i en stue hvor latteren satte seg i veggene. Det gikk såpass bra at de til slutt fikk hjelp til å kjøpe seg sin egen leilighet ved fjorden. Som tidens strøm flyter fikk slekten på begge sider roet seg; de kom for å besøke, drømte rare familiedrømmer sammen, og nye broer ble bygget mellom gamle arr.
Alt virket nesten for godt til å være sant til en dag sover det gamle trollet, som i dette tilfellet var Sigrids svigermor, på benken i gangen. En dag etter jobb kom Eirik og Sigrid hjem til en vindstille, underlig ro, og fant den yngste sønnen, Jon, gråtende i et krokete hjørne. Bestemoren hadde, i følge den forvridde drømmelogikken, kjeftet og løftet ham opp fra gulvet fordi han ikke ville spise kveldsmaten. Eirik tryglet moren: Ikke rør barnebarna! I starten nikket hun som om hun danset i tåke, lovet å la barna være. Men neste dag kastet skyggene seg på nytt over kjøkkenbordet, og hun gjentok utbruddene sine. Da grep Sigrid inn. Ikke den puslete jenta fra studenttiden, men en beskyttende bjørnemor, spant hun rundt og ga svigermoren klar beskjed: Hvis du noen gang gjør det igjen, brekker jeg armen din, truet hun, og ordene hang som frost i rommet.
Senere samme dag, da Eirik og faren kom hjem, rant anklagene ut av bestemoren igjen. Hun viste dem blåmerket på armen, sa at Sigrids styrke var et uvær. Men snart trådte lille Jon frem, så alvorlig og underlig voksen, og fortalte nøkternt hva som faktisk hadde skjedd. Eirik og faren skjønte hvordan ting hang sammen, og for første gang snudde de seg begge mot bestemoren med gamle, søvntunge stemmer og lot skylaget løse seg opp. Faren, som hadde mistet Eirik i årevis grunnet morens handlinger, ville ikke la fortiden gjenta seg. Til slutt, som om nattemørket løsnet grepet, godtok Eiriks mor sin nye plass i familien. Hun lot kranglene ligge igjen på bunnen av drømmen, og ingen flere stormer kom mellom henne, svigerdatteren eller barnebarna.
