Nøkkel nummer 13
Han ringte om morgenen og sa det på en så hverdagslig måte at det nesten hørtes ut som han spurte om jeg kunne kjøpe melk:
Svinger du innom? Skulle hatt litt drahjelp med sykkelen. Har ikke lyst til å styre alene.
Ord som «svinger innom» og «har ikke lyst» hørte man sjelden fra far. Vanligvis lød det «må gjøres» og «jeg fikser det sjøl». Den voksne sønnen, med grå hårstrå ved tinningene, tok seg i å lete etter noe som lå bak invitasjonen, slik han hadde gjort som barn. Men det lå ikke noe lurt bak det var bare en enkel, litt klønete forespørsel. Og det gjorde det nesten flaut å høre på.
Han kom til lunsj, trasket opp til tredje etasje, ble stående litt på dørmatta mens han rotet med nøkkelen. Døra gikk opp med en gang, som om far hadde stått og ventet enda lenger.
Stig på. Ta av deg på beina, sa far, og trakk seg til siden.
I gangen var alt som det brukte: teppe, skohylle og bunker med Aftenposten pent stablet etter ukedag. Far så ut som alltid, men skuldrene var smalere, og hånden hans skalv bittelitt da han dro i jakkearmen.
Hvor er sykkelen? Sønnen spurte for å slippe å spørre om noe annet.
Ute på balkongen. Jeg satte den der så den ikke skulle stå i veien. Tenkte å mekke sjøl, men så… far vinket vagt og gikk foran.
Balkongen var innglasset, men like kald som et kjøleskap, med esker og syltetøyglass stuet i hjørnene. Sykkelen stod lent mot veggen, med et laken over seg som om det var et familiemedlem. Far brettet av lakenet med andakt og strøk varsomt over ramma.
Din, sa han. Husker du? Vi kjøpte den til bursdagen din.
Sønnen husket. Han husket å sykle rundt på tunet, ramle, og at far alltid løftet ham opp taus, men oppriktig. Han sjekket alltid at kjedet satt, men ga sjelden komplimenter. Alt far tok i, fikk du følelsen av at hadde sjel.
Bakdekket har punka, bemerket sønnen.
Pytt. Det er verre med navet som skrangler og bakbremsen funker ikke lenger. Jeg prøvde i går, og det kilte nesten i hjertet mitt, smilte far, kort og halvmorskt.
De tok sykkelen med inn på farens «verksted» som i realiteten bare var hjørnet av stua: et bord under vinduet, et fillete underlag, verktøykasse og et arsenal av tenger og skrutrekkere på veggen, sortert pinlig nøyaktig. Sønnen merket det som alltid: faren hans holdt en slags orden i det han kunne.
Finner du nøkkel på tretten? spurte far.
Sønnen åpnet kassa. Nøklene lå på rekke og rad, men tretten var mystisk forsvunnet.
Her er tolv og fjorten … men ikke tretten.
Far rynket brynene.
Ikke mulig. Den har jo alltid han lot «alltid» gli ut i ingenting.
Sønnen begynte å lete. Han dro ut skuffen i bordet, grøvlet gjennom gamle muttere, skiver, en rull med tape og litt sandpapir. Nøkkelen lå under en haug med gummihansker.
Her!
Far tok nøkkelen, veide den litt, som om han måtte sjekke at det faktisk var hans.
Da har jeg jammen lagt den dit sjøl. Hukommelsen altså, humret han, småoppgitt. Jaja, sett sykkelen hit.
Sønnen la sykkelen på siden, la en fille under pedalen. Far satte seg ned på huk, langsomt, med en forsiktighet han tidligere bare brukte om skjøre ting. Sønnen lot være å kommentere det.
Først av med hjulet, sa far. Du holder, så skrur jeg.
Nøkkelen glapp ikke med en gang; far strammet seg, munnen ble en strek. Sønnen grep inn, hjalp til, og så plutselig løsnet det.
Jeg kunne klart det sjøl, mumlet far.
Jeg bare hjalp…
Vet det. Hold, så det ikke ruller av.
De jobbet sammen, mest i stillhet bare korte «hold fast», «ikke dra», «her ja», «forsiktig». Sønnen merket at dette passet ham overraskende godt. Når ordene havner bak verk, slipper man å gruble på alt annet.
De la hjulet på gulvet. Far sjekket pumpa, som hadde sett bedre dager for flere tiår siden.
Slangen er nok hel. Bare litt tørr, sa far skråsikkert.
Sønnen ville spørre hvordan han visste, men lot være. Far snakket alltid som om han var sikker, selv når han ikke var det.
Mens far pumpet, så sønnen på bremsene. Klossene var slitt ned, vaieren rustylet som gamle heisekraner.
Må skifte vaier også, bemerket sønnen.
Vaieren, ja … far fant et halvt anstrøk av frustrasjon. Har en ekstra et sted.
Han gravde seg ned i en skuff, så en til, hver med deler pent pakket i poser og lapper med navn. Sønnen så hvordan det nesten ble et rituale, som om øvelse i kontroll dempet følelsen av tid som glapp.
Ikke her, erklærte far småirritert, før han slengte igjen lokket.
Kanskje i boden? foreslo sønnen.
Boden min er et helvete, sa far med minens om han tilsto for presten.
Sønnen lo.
Hos deg? Rot? Det vil jeg se!
Far så olmt men var ikke sint. Noe liknende et takk skinte i blikket.
Gå og se da, jeg skal pumpe videre…
Boden var ikke større enn en dyrebur, fylt opp med plastposer og gamle ski. På øverste hylle fant han vaierknippet pakket inn i Nationen.
Fant den! ropte han.
Sa jo det, svarte far. Jeg visste det.
Han lot far sjekke vaieren, snurre og trippe på endene.
Den funker. Bare må ha endehylsene, da.
Han grov i boksen, fisket opp noen nusselige metallehylser.
Da river vi fra hverandre bremsa, erklærte far.
Sønnen holdt ramma, far skrudde ut. Fingrene hans var tørre, med små rifter, neglene korte og nøyaktige. Sønnen husket hvordan de hendene var sterke som små, nesten udødelige. Nå fantes en annen styrke: tålmodighet.
Hva stirrer du på? mumlet far uten å se opp.
Bare tenkte på hvordan du husker hvor absolutt alt ligger.
Far snøftet.
Husker det. Men hvor jeg la nøkler? Ikke alltid, det er jo småtragikomisk.
Sønnen ville si «det er ikke morsomt», men skjønte at far ikke snakket om humor, men om frykt.
Helt normalt, sa sønnen. Jeg glemmer også.
Far nikket stivt, nærmest som en slags innrømmelse.
Da bremsen var ute, manglet det plutselig en fjær. Far stirret lenge på tomrommet, så møtte han blikket til sønnen.
Jeg tukla i går, kan ha mista den. Lete på gulvet nytteløst.
Vi sjekker én gang til.
De gikk ned på kne og leita under bord, bak stolen, over gulvet. Sønnen fant fjæra mellom list og bordbein.
Her er den!
Far tok fjæra og løftet opp til lyset.
Takk og pris. Holdt på å tro at… han avsluttet ikke.
Sønnen visste han ville si «gjøre alt feil». Men det ble hengende.
Vil du ha te? spurte far plutselig, litt brysk, som om te kunne tette igjen alle sprekker.
Gjerne.
På kjøkkenet satte far over kjelen og fant to biltema-kopper. Sønnen satte seg, så på far som sakte vekslet mellom kjøkkenbenk og skap. Han var fortsatt seg, bare en anelse tregere. Far helte i te og serverte et fat med Gjende-kjeks.
Spis litt. Du ser ut som du har glemt middag, alltid så tynn.
Sønnen kunne ha svart at det bare er vinterjakka, men nikket i stedet. I denne frase lå alt faren visste om nærhet.
Hvordan er det på jobb? spurte far.
Helt greit, svarte sønnen, men skjerpet seg: Den ene prosjektjobben forsvant, men jeg har fått en ny.
Jaha. Så lenge du får lønn inn på kontoen.
Du snakker alltid om penger.
Hva ellers skal man snakke om? Kjærlighet? svarte far med et lite smil.
Plutselig strammet det seg inni sønnen. Dette hadde han ikke ventet.
Aner ikke, sa han ærlig.
Far tidde en stund, klamret seg til koppen med begge hender.
Noen ganger … Han stoppet, veide ordene. Noen ganger føles det som du bare kommer innom for å krysse av besøkslista. Plikt og ferdig med det.
Sønnen satte fra seg koppen så teen skvatt. Tok ikke hånden vekk da den ble skoldet.
Tror du dette bare er lett for meg? Det føles alltid litt som å være liten igjen. Og at du kan alt bedre.
Far trakk på smilebåndet, uten å være slem.
Det tror jeg jo fortsatt. Gammel vane, tenker jeg.
Og du… Du har aldri spurt hvordan jeg egentlig har det. Ikke på alvor.
Far så i teen, som om svaret lå på bunnen.
Jeg har vært redd for det. Hvis du spør, må du lytte. Og jeg … han så ham rett inn i øynene. Jeg har ikke alltid fått det til.
Det ble litt lettere inni brystet, selv om ordene var enkle. Far sa ikke unnskyld, lot være å forklare alt. Han sa det han kunne.
Jeg er heller ikke god på det, svarte sønnen.
Far nikket enkelt.
Da får vi vel lære da. Via sykkelmekk, la han til, med et glimt som om han nesten moret seg over sin egen klønete innsikt.
De drakk opp teen og gikk tilbake. Sykkelen lå fremdeles der, hjulet veltet, vaieren klar til bruk. Faren satte i gang med større iver.
Sånn. Du trer vaieren, jeg tar klossene.
Sønnen tredde vaieren med ikke særlig elegante fingre. Han ble litt irritert over sin egen klønethet, noe far så.
Ikke hast. Det handler om tålmod, ikke rå styrke.
Sønnen så opp på ham.
Snakker du om vaieren nå …?
Om alt, sa far, og snudde seg så det ikke ble mer snakk.
De fikk klossene på plass, strammet muttere. Far klemte noen ganger på bremsehendelen, så den svarte som den skulle.
Mer enn brukbart.
Sønnen pumpet opp dekket til det var så stivt det holdt. Monterte hjulet. Far ba om 13-nøkkelen, og sønnen rakte den over uten et ord. Nøkkelen passet som hånd i hanske.
Ferdig, sa far. Vi må ut og prøve.
De trillet sykkelen ut i bakgården. Far holdt i styret, sønnen gikk ved siden av. Tunet var tomt bare fru Amundsen med handleposen hilste diskret.
Sett deg opp og prøv, sa far.
Mener du meg?
Hvem ellers? Jeg er blitt for gammel for slike akrobatiske kunster.
Sønnen satte seg opp. Setet var lavt, knærne stakk til værs nøyaktig som i gamle dager. Han trillet et par runder rundt blomsterbedet, bremsa, sykkelen stoppet lydig.
Funker bra, sa han, og hoppet av.
Far prøvde selv, trillet rolig fram og tilbake. Så stanset han og satte foten bestemt på bakken.
Ja, vi kunne likeså godt mekka alt for katten, men det lønte seg.
Sønnen så at det ikke egentlig handlet om sykkelen. Det var ikke den som trengte hjelp. Det var alt det andre.
Ta med deg verktøykassa, sa far. Den dere brukte. Jeg har nok. Du mekker uansett på alt som finnes.
Sønnen rakk nesten å protestere, men skjønte at dette var fars språk. Ikke et «jeg er glad i deg», men «her, bruk det hvis du trenger».
Greit, tar den med. Men nøkkeletretten lar du bli. Den er jo sjefen.
Far smilte.
Den skal ligge akkurat der den skal.
De gikk opp igjen. Sønnen tok jakka. Far stod, som alltid, uten å jage ham ut.
Kommer du innom neste uke, eller? spurte han som om det var det mest likegyldige i verden. Døra på hemsen… Den knirker. Skulle hatt litt olje, men hendene … vel, de vil seg ikke alltid heller.
Det var sagt rett ut, uten forklaring. Sønnen hørte at det var et «kom gjerne» uten å be direkte om det.
Kommer innom. Ring først, så jeg ikke løper i svetten.
Far nikket og la til lavt, idet døra lukket seg:
Takk for at du kom.
Sønnen gikk ned trappa med et knippe fedrelandets mest slitne nøkler og skrutrekkere i en fille. De var tunge, men ikke tyngende. På fortauet så han opp mot tredje etasje. Gardinet viftet, en skygge bak. Kanskje det var far. Han vinket ikke. Han bare gikk til bilen, og visste at det nå var lov å komme på besøk uten å late som det bare var for et ærend men for den typen ærend de endelig hadde forstått betydningen av.
