Mitt navn er Anders. Etter at moren min døde, giftet faren min seg med en kvinne som hadde to døtre.
Mange år har gått siden den gang. Vi vokste opp sammen. Så, en dag, var far uheldig og døde i en tragisk ulykke.
Min stemor viste seg å være en redelig og raus kvinne. Hun sa fra seg leiligheten til fordel for meg.
Den leiligheten var din mors, Anders. Nå er det på tide at den blir din!
Det eneste stemor ba om var at hennes døtre fikk bo i leiligheten til de var ferdige med studiene. Hun skulle flytte tilbake til bygda. Det hørtes rimelig ut, så jeg takket ja.
Marie og Ingrid var svært forskjellige av natur. Men de hadde begge én stor drøm: å finne en mann med egen leilighet.
Livet ble på mange måter deilig for meg. Marie laget frokost til meg, mens Ingrid strøk skjortene mine. Begge forsøkte å gjøre sitt beste for å være til hjelp.
Så, med to måneders mellomrom, fikk både Marie og Ingrid hver sin datter med meg. Da stemor fikk vite at døtrene hennes var gravide, ble det et voldsomt opprør. Men Marie og Ingrid nektet å ta abort. De bestemte seg for å beholde barna.
Jeg tenkte på det, og innså at jeg i så fall måtte betale en tredjedel av lønnen min i barnebidrag i atten år. Det virket dyrt, så jeg bestemte meg for å kjøpe en ny leilighet med boliglån.
Jeg byttet ut arveleiligheten til fordel for to hybler, og brukte pengene som ble igjen som egenkapital til boliglånet på leiligheten jeg kjøpte til meg selv.
Jeg ga hver sin hybel til Marie og Ingrid, under forutsetning av at de skrev fra seg kravet om barnebidrag. Dermed levde jeg fredelig i flere år.
Men fire år senere dukket det opp en utleggsforretning på jobben min jeg hadde et enormt utestående barnebidrag.
Jeg dro for å snakke med søstrene mine. De bare lo av meg. De sa rett ut at jeg bare ga dem disse hyblene; de hadde sørget for å ødelegge kontrakten med vilje.
Så nå stod jeg uten arveleiligheten, jeg betalte både boliglån og barnebidrag. Det var svært tungt.
Min stemor frydet seg:
Nå fikk du som fortjent, Anders! Det var rett og rimelig!
Ingrid og Marie forbød meg å se døtrene mine. Jeg måtte låne penger for å betale den akkumulert gjelden og saksøkte for å få rett til å treffe dem. Jeg vant i retten.
På jobben tok jeg opp en alvorlig samtale med sjefen, og ba om å få lønnen min utbetalt i konvolutt, så jeg kunne betale mindre i barnebidrag.
Hver fredag henter jeg døtrene mine, og leverer dem tilbake til mødrene søndag. Jeg kjøper alt jentene ønsker seg, og tar dem med på ulike aktiviteter og opplevelser. Marie og Ingrid klager alltid på meg de sier jeg skjemmer bort døtrene for mye.
I tillegg betaler jeg to gutter for å passe på søstrene mine og fortelle dem at andres barn vil ødelegge deres sjanser for å få seg en mann.
En gang, da barnevernet var til stede, tok jeg døtrene mine fra stemors hus, og sa at mødrene deres hadde helt forlatt dem. Nå krever jeg selv barnebidrag, og døtrene mine bor med meg. Jeg er en god far. Når døtrene mine ser sine mødre, løper de rett til meg og holder meg hardt; de er livredde for at mødrene skal ta dem vekk. Jeg leser ofte eventyr for dem om onde mødre.
Da Ingrid og Marie skjønte hvor det bar, var jeg allerede lykkelig gift med en fantastisk kvinne.
Jeg foreslo en avtale til dem: Hvis de leverte tilbake hyblene, skulle jeg gi døtrene tilbake. Selvfølgelig sa de ja.
Nå lever jeg godt. Jeg leier ut begge hyblene og har allerede nedbetalt boliglånet på leiligheten min helt og fullt.
Jeg lot meg ikke lure, og fikk til slutt hevn over mine frekke søstre på en elegant måte.
