Jeg giftet meg veldig ung av stor kjærlighet. Vi hadde vært kjærester i fire år før vi ble mann og kone. Sammen har vi gått gjennom så mye.
Nå har vi bodd sammen i over seks år. Jeg har full tillit til mannen min, og til meg selv. Ektefellen min er så snill, omsorgsfull og oppmerksom. Han hjelper meg alltid med husarbeidet. Han er langt ifra den modigste, og heller slett ikke den sterkeste. Vakker er han vel ikke akkurat, men inni seg har han et blendende godt hjerte og en uendelig optimisme, som smitter og gir styrke selv i de rareste, tyngste øyeblikkene.
Likevel er han så ubesluttsom og klarer ikke fatte noen ordentlige avgjørelser, han vil ikke forlate komfortsonen eller ta steget videre. Han er dessuten fryktelig sjenert og ordentlig nesten gammeldags. På de seks årene har han vært helt den samme, som om tiden har glemt ham.
Han vil ikke ta vare på seg selv eller helsa si, og alt som lukter forandring skremmer ham. Han er litt under ti år eldre enn meg. Mens jeg er tjueseks år, elsker jeg livet. Jeg har en spennende jobb, jeg har kjøpt egen bil og jeg betaler på boliglånet til huset vårt. Men en dag spurte en venninne meg: «Hvorfor trenger du egentlig ham?».
Som et ekko av drømmen sluttet min egen lykke der og nå sitter jeg alene, tenker over alt det drømmeaktige, og spør meg selv: «Hvorfor trenger jeg ham egentlig?».
