Min egen mor kastet meg ut av leiligheten fordi stefaren min var hennes store kjærlighet!
Jeg bodde sammen med pappa til jeg var fem år gammel, og det må jeg si var den beste tiden i hele barndommen min. Da han døde, mistet mamma plutselig all interesse for å ta vare på meg, og begynte i stedet å leve sitt eget liv. Da jeg var åtte, fikk jeg en stefar som bestemte over både meg og mamma, og hele livet mitt ble snudd på hodet.
Vi levde etter et strengt tidsskjema som stefaren min hadde satt opp. Det var han som delte ut arbeidsoppgavene, men det rare var at han aldri gjorde noe selv han var jo så sliten etter jobben. Mamma fikk meg til å gjøre alt han sa, fordi hun var redd for bråk og sure miner.
Da jeg kom i tenårene, fikk jeg nok. Jeg kom hjem fra skolen og måtte både lage middag, vaske huset, gjøre bilen til stefaren min ren og ellers oppfinne alt mulig annet. I mellomtiden lå kjærlighetsduen på sofaen og så på TV. Om jeg protesterte, vanket det kjapp kjeft og gjerne en ørefik, sammen med en preken om hvor utakknemlig jeg var, som fikk så mye.
Foruten tak over hodet og mat (som jeg så klart måtte jobbe for gjennom husarbeid), fikk jeg ingenting. Når jeg spurte om å få gå på en fritidsaktivitet, en privatlærer eller treningssenter, lo de bare av meg og sa at først måtte jeg tjene egne penger før jeg kunne sløse dem bort på slike greier. Nye klær var en sjeldenhet, og de få tingene jeg fikk, fikk jeg høre om i ukevis etterpå
Da jeg ble 18 og var ferdig med videregående, sa mamma rett ut at nå var det på tide å skaffe seg egen leilighet universitet fikk vente, jeg måtte finne en jobb umiddelbart, for jeg kunne ikke bo hjemme mer.
Vi er fra en liten by i Norge, og det er virkelig ikke enkelt å få jobb der. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe meg halvt ihjel med én gang; jeg håpet fortsatt innerst inne at foreldrene mine ville ombestemme seg når de så at jeg faktisk klarte å studere på egenhånd. Men mamma presset mer og mer, så de siste tre månedene før eksamen brukte jeg på å jobbe som servitør fra ti til tolv timer om dagen, knapt med tips, så jeg hadde akkurat nok til husleie i to måneder. Å spise var et kapittel for seg. Karakterene på eksamen gikk selvfølgelig rett vest, for jeg hadde jo gått glipp av de viktigste timene, og så fikk jeg ikke plass på noe statlig universitet. Og noen som kunne betale skolepenger for meg, det hadde jeg ikke.
Jeg sa opp i løpet av sommeren og begynte å lete etter en bedre jobb, for mamma og stefaren min maste hver dag på når jeg egentlig hadde tenkt å pakke sakene mine. Til slutt kastet de meg ut
Jeg forsøkte å jobbe i en butikk som solgte vaskemidler, men etter noen få dager ble jeg rett og slett forgiftet. Da jeg kom tilbake for å jobbe igjen, hadde de allerede ansatt en annen jente. Tiden gikk, og jeg prøvde ymse steder, men uansett hvor jeg snudde meg, gikk det dårlig: jeg klarte ikke å leve ordentlig av det.
Midt på sommeren hadde jeg bursdag, og da kom tanten min på besøk. Jeg hadde ikke sagt stort til noen om hvordan jeg egentlig hadde det, men da hun spurte meg rett ut, rant det bare over. Jeg hulket og klaget, og alt kom ut på én gang. Samme dag hjalp hun meg med å pakke sakene og tok meg med hjem til seg. Så da hadde jeg faktisk realisert foreldrenes største ønske: Jeg hadde flyttet ut, langt unna dem heldigvis til noen som brydde seg.
Tante hjalp meg med å få jobb på en bokhandel i byen, hvor jeg også kunne lese litt til eksamen ved siden av. Året etter fikk jeg bestått på videregående og kom inn på universitetet på egenhånd, statlig til og med! Tante hjalp meg med alt, og hun lot meg aldri sitte alene og rugle på dumme tanker når mamma og stefar igjen minnet meg på hvor fryktelig ond og utakknemlig jeg visstnok var.
Tiden gikk, jeg ble ferdig med studiene og fikk meg en god jobb. Nå er det jeg som takker tanten min for at hun aldri forlot meg i de vanskelige stundene, og jeg tar henne gjerne med på ekstravagante ferier rundt omkring bare for å si tusen takk.
