Ingrid hadde vært innlagt på fødeavdelingen lenge før termin. Svangerskapet hennes var tungt de siste ukene, og legene ville ikke ta noen sjanser, for nå ventet hun ikke bare ett, men to barn samtidig. De foreslo keisersnitt på forhånd, men Ingrid ønsket for alt i verden å føde selv hvis hun fikk lov. Legene valgte å prøve, for det var alltid tid til å rulle henne inn på operasjonsstua om det trengtes.
Ingrid og mannen hennes hadde dessuten inngått avtale om partnerskapsfødsel, og i slike operasjoner liker ikke fødselslegene «fremmede» til stede. Fødselsriene hennes startet utpå kvelden; ektemannen, Pål, ble varslet straks og dukket opp bare tjue minutter senere, før vi geleidet dem sammen til fødeavdelingen. Dette var ikke Ingrids første barn, så hun visste akkurat hvordan hun skulle forholde seg rolig og fornuftig. Klokka fire om morgenen kom det første barnet til verden.
Barnet skrek med det samme, og jordmoren gratulerte henne med den nyfødte datteren. Men det var noe uvanlig: faren jobbet frem et smil, men snudde seg raskt mot Ingrid igjen. Ti minutter senere ble nok en jente født. Moren glødet og lo, mens den nybakte pappaen brast ut i gråt og det var ikke akkurat lykke. Vi ble litt urolige, men Ingrid vinket med hånden og sa:
La dem være, han kommer seg snart. Dette er de fem jentetvillingenes pappa og så kom to til. Han håpet virkelig på minst én gutt denne gangen, men det gikk ikke. Han ble bare lei seg. Men han er glad i jentene sine, så det går nok bra. Og det stemte: Dagen etter, utenfor sykehuset, stod en hel gjeng nydelige jenter og ropte at de elsket mammaen sin mens pappa Pål løp rundt med ballonger og store smil. Da skjønte vi alle at denne familien har det godt. Selv om vi fikk litt vondt av pappaen.
