Hvorfor skulle noen ønske å flytte ut på landet? Nesten alle andre prøver jo å komme seg til byen, og så går vi motsatt vei. Hva er det egentlig som er så bra der ute? Jeg forstår det ikke. Det er koselig om sommeren, men vinterstid er det ingenting å finne på.
Jeg har en venninne, Ingrid, som virkelig har gjort sitt for å overtale oss til å ikke flytte til bygda. Både jeg og kona mi ble ganske fort irritert på henne det var som om hun skulle bestemme over oss.
Men etter omtrent ett år med leting fant vi omsider et hus som passet oss, og vi flyttet. Ingrid ringte nærmest daglig, og spurte litt hånlig om jeg nå hadde fått meg jobb der ute. Hun visste jo veldig godt at jeg jobbet hjemmefra, og at det ikke var aktuelt å bytte. Hun spurte også igjen og igjen: «Er nettet så dårlig der ute egentlig?»
Ingrid kom på besøk til oss tidlig i oktober. Nå hadde vi bodd over ett år på landet. Hun ruslet litt motvillig rundt på tunet, og satt ellers inne og drakk øl sammen med mannen sin, i løpet av de to dagene de besøkte oss.
Alle de dagene fortsatte jeg og kona å bære grønnsaker i kjelleren og hermetisere frukt. På den tredje dagen begynte Ingrid og mannen hennes å pakke sammen for å rekke bussen hjem på kvelden. Vi ga dem ingen gave. Da ba min venninne meg plutselig om vi kunne gi dem en sekk med poteter og noen epler.
Jeg tilbød meg å gå ned i kjelleren for å hente, men de orket ikke med fyllesyke. Under epletreet ga vi dem en sekk og noen bøtter. Selv om de ikke var fornøyd med hvordan de så ut, satte de seg til å sanke frukt. Jeg lurte litt på hvordan de skulle slepe alt sammen med seg på bussen. Etterpå skjønte jeg de hadde spurt mannen min om han kunne kjøre dem.
Det var snakk om en kjøretur på omtrent tre timer tur-retur til byen. Mannen min skjønte tegninga fort, og sa at han allerede hadde drukket en øl, så han kunne ikke kjøre. Dermed måtte de dra alene med sekken. Så hørte vi lite til dem på flere år. Vi tok selvsagt kontakt, men de kom aldri på besøk igjen. Kanskje jeg er vrang, men jeg synes ikke de har noe spesielt ærend ute på bygda hos oss lenger.
Men så, helt ut av det blå på slutten av november, sto de utenfor døra, uten forvarsel. De ville overraske oss på en eller annen måte. De kom en helg hvor vi egentlig hadde mer enn nok å gjøre. Vi holdt på å slakte fugl og pakke varer til nyttårsbestillinger. Tre okser stod til og med igjen og trengte rengjøring den dagen. Overraskelse er overraskelse så vi satte oss ned og dekket på.
Ingrid og mannen satt og spiste og drakk, mens vi småspiste og puslet med vårt. De tilbød seg i det minste å hjelpe, men verken hun eller mannen visste hvordan de skulle nappe fjær på fugl. Vi har jo litt erfaring fra bygda.
Alle fjærkreene våre var allerede tildelt ulike kunder. Vi hadde lovet å slakte til oss selv og foreldrene våre før nyttår. Jeg syntes det hele var litt kleint. Så jeg tilbød dem en gås, men med beskjed om at den måtte de plukke selv. «Det fikser vi i morgen», sa de.
Dagen etter var det helt tyst. De hadde denne gangen kjørt bil hit, og kjøpte selv en gås. Før avreise tilbød vi dem grønnsaker og syltede varer «velg det dere vil». De fylte bagasjerommet. Det gjør meg ingenting, bare hyggelig vi har nok til å vare i flere år.
Så kom det et spørsmål fra Ingrid som overrasket meg: «Du har vel ikke litt storfekjøtt til overs?»
Jeg måtte si nei. Vi hadde rett og slett ikke noe storfekjøtt til overs. Først måtte vi ta imot alle bestillinger, og så slakte etter det. Vi jobber jo ikke på samlebånd, så vi må leve av dette. Og skulle vi ha hatt noe til overs, har vi både foreldre, søsken og familie å ta hensyn til.
Kanskje de er litt bitre på oss nå. Ingrid har verken ringt eller sendt en melding siden. Ei felles kjenning har sagt at vi er grådige. «Vi dro helt til bygda, og fikk ikke engang kjøtt», har hun klaget til henne.
