Neste dag lente naboen seg igjen over gjerdet vårt. Min kone gikk bort til henne og sa at vi hadde mye å gjøre i dag, så vi kunne ikke sitte sammen slik som på gårsdagen. «Hva med i morgen da?» spurte Berit nysgjerrig. «Det samme i morgen. Egentlig kan du bare la være å komme til oss mer.»
Min lengsel etter å bo i byen førte aldri til noe godt.
Min kone arvet et småbruk på landet. Da svigerforeldrene mine ennå levde, dro vi ofte dit på besøk. Det var så hyggelig når de dekket på ute om kvelden under det gamle pæretreet. Vi kunne sitte og prate til mørket la seg over tunet. Slik var det alltid når vi kom. Og om vinteren fyrte svigermor opp i ovnen. Da var det alltid ferske boller på bordet. Hele huset luktet så deilig.
Både min kone og jeg elsket å gå på ski om vinteren, og akebakken bortenfor låven ga oss mange fine stunder. Så en dag døde svigerforeldrene mine begge to. Vi solgte aldri huset. Det var planen å komme like ofte som før. Men det ble aldri slik.
Det var alltid noe som tok tiden vår i byen. Etter hvert sluttet vi å tenke på huset på landet. Livet gikk videre, årene forsvant i stillhet. Sønnen vår møtte ei jente og giftet seg. Svigerdatteren vår, Ingrid, snakket ofte om hvor koselig det hadde vært å bo ute på landet i det minste hver sommer.
Da dukket plutselig tanken om huset på landet opp igjen. Min kone, Åse, og jeg dro først. Det var lenge siden sist. Alt sto der som før, om enn forsømt og litt slitent.
Vi bestemte oss for å ta et tak. Åse tok seg av huset, jeg gikk løs på hagen og tunet. Jeg hadde fryktet at det gamle huset skulle ha rast sammen, slik det ofte gjør når ingen bor der. Men nei etter en liten oppfriskning, fikk alt nytt liv. Dagen etter kom barna våre. Også de tok i et tak. På bare én dag ble huset både ryddig og koselig. Damene ordnet middagen, mens sønnen min og jeg bestemte oss for å reparere det gamle bordet og benkene under pæretreet.
Det var da jeg la merke til en kvinne som i all hemmelighet smugtittet på oss fra andre siden av gjerdet. Hun presenterte seg og fortalte at hun nylig hadde kjøpt nabohuset. Hun kom for å hilse. Vi var jo høflige mennesker, så vi inviterte henne til middag. Hun het Berit. Hun fortalte at hun bodde helt alene her. Hun hadde en datter som hun hadde kjøpt huset til, datteren hadde tre barn, og Berit var skilt og hadde aldri giftet seg igjen. Ordene strømmet ut av henne, men jeg hørte snart ikke mer etter. Så merket jeg plutselig noe som rørte seg mot foten min.
Jeg så ned, og der lå foten til naboen inntil min under bordet. Jeg trakk bort foten min så raskt jeg kunne, men hun forsøkte igjen å stryke borti meg. Jeg hadde aldri opplevd noe slikt før. Jeg forsøkte å flytte meg uten at det ble synlig, for jeg ville ikke at Åse skulle merke noe. Berit ga seg ikke å snakke, og barna begynte etter hvert å bli utålmodige. Jeg håpet hun snart ville gå. Mens vi ryddet av bordet, nevnte Åse at Berit virket lite seriøs. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig, selv om jeg ikke fortalte hva hun hadde gjort under bordet. Jeg skammet meg, og mistenkte at hun ikke gjorde dette for første gang mot en mann. Dagen etter lente hun seg altså på nytt over gjerdet vårt. Min kone gikk da bort og sa at vi hadde altfor mye å gjøre.
Men hva med i morgen? spurte Berit håpefullt.
Det blir det samme i morgen. Det er best om du ikke kommer til oss lenger.
Det var modig gjort. Naboen sto lenge og mumlet for seg selv, men vi brydde oss ikke. Jeg mener min kone gjorde helt rett. Vi er åpne og ærlige mennesker hos oss. Og vi kjente umiddelbart at denne naboen ikke var en av oss. Derfor kommer vi aldri til å søke kontakt igjen.
