Svigerdatteren min har blitt sur på meg på grunn av leiligheten, og har begynt å vende sønnen min mot meg.
Sønnen min, Eirik, traff en jente som manipulerer ham etter eget ønske. Den siste tiden har hun satt ham opp mot meg. Hun forteller Eirik at jeg ikke bryr meg om deres lykke, at jeg bare tenker på meg selv. Grunnen til denne påstanden er at jeg nektet å bytte leilighet med dem.
Mannen min døde for noen år siden, og Eirik er mitt eneste barn. Jeg har oppdratt ham med kjærlighet og omsorg, og sørget for at han fikk en god utdannelse. Før han giftet seg, bodde han hjemme hos oss. Allerede mens han studerte ved universitetet i Oslo, begynte han å jobbe, og så snart han var ferdig utdannet, fikk han en bra jobb.
Eirik har alltid vært min stolthet. Han er en flott gutt og gjør det bra på jobben. Jeg og mannen min har alltid hatt et nøkternt liv, og vi hadde ikke økonomi til å kjøpe en egen leilighet til sønnen vår. Det var først da vi fylte førti år at vi kunne kjøpe vår egen bolig før det bodde vi i leid leilighet. Derfor hadde vi aldri mulighet til å kjøpe en ekstra leilighet til Eirik. Men han kan jo skaffe seg sitt eget hjem, slik vi også gjorde.
Da Eirik fortalte at han hadde møtt en jente, ble jeg så glad. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få et godt forhold til den kommende svigerdatteren min: jeg irettesatte henne aldri eller la meg opp i tingene deres. Jeg brydde meg ikke om hvem hun var, det viktigste for meg var at Eirik var lykkelig. Først likte jeg Oda godt, hun virket både høflig og beskjeden. Men etter bryllupet oppdaget jeg hennes sanne jeg.
Etter bryllupet dro Eirik og Oda på bryllupsreise, og da de kom hjem, sa Oda opp jobben sin. Hun fortalte at sjefene hennes alltid kjeftet på henne, og at hun ønsket seg en bedre jobb. Men det stoppet ikke der. I to år nå har hun levd på Eirik, uten intensjon om å jobbe.
Eirik og Oda bor nå i hennes lille ettromsleilighet ytterst på Lørenskog. Fordi Oda ikke jobber, har ikke Eirik råd til å kjøpe ny bolig, for Oda bruker alle pengene sine på frisørsalonger og dyre klær. Jeg fatter ikke hvordan hun ikke har funnet seg en jobb på to år. Jeg tviler på at hun faktisk drar på jobbintervjuer; sannsynligvis trives hun med å leve på Eirik og ha det behagelig.
En gang spurte jeg om de hadde planer om å få barn snart.
Hvordan skal vi ha barn når vi bor så trangt? svarte Oda.
Hva om dere sparer litt til egenkapital til bolig? spurte jeg.
Vi har ingenting å spare, vi får så vidt endene til å møtes, sa Oda.
Jeg lot være å si at hvis hun bidro økonomisk, kunne de spart opp penger for lengst. Hvis de virkelig prøvde å skaffe seg egen leilighet, ville jeg selvfølgelig hjulpet dem, for jeg har spart opp litt penger selv. Men slik som ting er nå, ønsker jeg ikke å hjelpe til, for jeg vet Oda bare vil sløse bort alt på unødvendige ting.
Nylig har Oda begynt å snakke om barn igjen. Hun klager på at tiden går, og at det er på tide å tenke på en arving. Men er det virkelig mulig å oppdra et barn under slike forhold? Eirik har begynt å støtte henne i dette.
Mamma, vet du, Oda og jeg lurer på om du kunne tenke deg å bytte leilighet med oss. Vi trenger ikke skifte noe i grunnboken, vi bare bytter. Da slipper vi å bekymre oss for boliglån, og det lille krypinnet vårt er nok for deg.
Det Eirik sa, såret meg. Dette hadde han aldri funnet på selv. Jeg sa til ham at jeg ikke kunne flytte fra hjemmet mitt gamle trær flyttes ikke.
Du har bare noen få år igjen til pensjonen, og så vil du få barnebarn, sa Oda med et smil.
Jeg avslo deres “tilbud”, for jeg trivdes ikke med det i det hele tatt. Jeg ønsker ikke å forlate mitt eget hjem.
Etter dette tok Eirik opp emnet flere ganger, men jo mer han sa, desto mer såret ble jeg. Han var aldri en som prøvde å utnytte andre, men nå virker det som om kona presser ham til dette.
La oss gå hjem. Jeg sa jo at moren din ikke bryr seg om vi får barn eller ikke. Hun løfter ikke en finger for oss! sa Oda til Eirik da de sist besøkte meg.
Etter det siste besøket har ikke Eirik kontaktet meg, og tar ikke telefonen når jeg ringer. Jeg fatter ikke hvorfor sønnen min oppfører seg slik, han er ikke dum, men når kona hans er i nærheten, virker det som om han mister dømmekraften.
Noen ganger må en stå opp for seg selv, selv overfor familien. Å gi etter for urimelige krav løser ingenting det er viktig å vite når en skal sette grenser og holde fast ved det som er rett for en selv. Hjemmet mitt er tryggheten min, og jeg har lært at man mister selvrespekt og glede dersom man gir fra seg alt for å glede andre. Det å si nei betyr iblant å beskytte det som virkelig betyr noe.
