Det er nå nesten tjue år siden jeg, Synnøve, har bodd i den lille bygda ved fjorden med mor og bestemor. Jeg har alltid håpet at en dag ville Eirik, gutten jeg har elsket siden barndommen, komme tilbake til oss. Når jeg smilte for meg selv og tenkte på den naboen som var fem år eldre enn meg, tenkte jeg ofte:
Hvor fint om Eirik plutselig dukket opp i bygda. Men dessverre ble bestemor min død for tre år siden, selv om jeg stod ved hennes side
Etter niende klasse begynte jeg på yrkesfagskolen i Hamar, der jeg tok medisinstudiet og ble sykepleier på den lokale helsestasjonen. Jeg stilte meg ofte spørsmålet:
Hva er egentlig kvinnelig lykke? Finnes den i det hele tatt? Vi lever i et rent kvinnedominerende hjem, men hva er moras lykke? Jeg tror hun også er usikker på hva lykke betyr. Hun har fortalt hvordan faren min, som jeg aldri har sett, forsvant så fort hun fikk vite at hun var gravid. Eller hvordan bestemor Åse, snill og sterk, oppdro to døtre alene etter at mannen døde tidlig.
Selv om jeg er ung, tok jeg på meg ansvaret for å behandle landsbyens innbyggere. Jeg sto støtt på å sette sprøyter, måle blodtrykk og var alltid høflig og omsorgsfull mot pasientene. De respekterte meg fordi jeg er en av sine. Allerede som barn drømte jeg om å bli medisinsk. Jeg pleide å behandle både katter og hunder, og jeg pleide å spraye småkutt med grønn salve på venninnene mine, og jeg kunne også ta vare på mine egne skrammer.
En dag kom jeg hjem fra helsestasjonen, tankefull som alltid, og Eirik kom tilbake i tankene.
Hvorfor tenker jeg på ham hele tiden? klaget jeg for meg selv. Kanskje han allerede er gift, har mange barn, og aldri vet at jeg har elsket ham siden jeg var tretten.
Sist han kom, var det til begravelsen til sin bestemor, men de snakket knapt. Han var med moren sin, som så også sliten ut, og støttet seg på sønnens arm.
Vinteren hadde lenge lagt sin tunge hånd over fjellene. Vi hadde allerede feiret nyttår, og februar nærmet seg slutten. Mor arbeidet som postbud, mens bestemor alltid holdt seg hjemme og bakte nystekte skolebrød, lagde raspeballer og leverpostei.
Da jeg gikk hjemover, kastet jeg et kjapt blikk på nabohuset, der nøkkelen til bestemor Åses lå, en nøkkel som min bestemor hadde gitt meg da jeg pleide å passe på henne. Etter kraftige snøstormer ryddet jeg ofte veien til nabohuset i håp om at Eirik skulle komme, men
Hei, bestemor, hvor er mor? Hun burde jo være hjemme nå spurte jeg nysgjerrig.
Hun kom allerede, men dro for å besøke Maria, vennen min, som er litt sliten. Hun kommer snart, jeg har tatt med medisinen hennes. Kom inn, jeg skal mette deg. Kanskje du varmer deg med oss gamle sa bestemor Åse med et mykt smil.
Ja, bestemor, jeg er sulten, og vinteren er fortsatt streng. Snart kommer våren og jekker vinteren på nakken, så skal den pakke kofferten og flykte til varmere strøk. Jeg elsker våren lo jeg.
Jeg trakk meg tilbake til mitt lille rom, la meg på sengen og tenkte igjen på Eirik. En gang hadde han hjulpet bestefar Semen med å reparere taket da han var sytten år gammel på sommerferie. Han falt litt på taket, men bestefar klarte å gripe tak i ham i siste sekund. Eirik rev en tå i en spiker, og jeg så det fra egen hage. Jeg løp hjem, hentet bandasje og grønn salve, og stormet over til nabohuset hvor han satt med den sårede foten, mens bestemor Åse holdt ham i armene.
Det gjør vondt, Eirik, jeg skal stelle på såret med en gang, beordret jeg, og han så på meg med store øyne.
Du er min egen doktor, mumlet han med et svakt smil.
Ikke vær så beskjeden, sa bestemor, hun har pleiet folk siden hun var liten, og binder så bra som en ekte sykepleier.
Jeg undersøkte såret og sa:
Ikke så ille, såret er overfladisk. Jeg gjør det på et øyeblikk. Gjor du vondt?
Mine blå øyne var fulle av medfølelse, og jeg kunne nesten gråte av medlidenhet. Han så på dem, smilte og svarte:
Nei, det gjør ikke vondt i det hele tatt. han holdt pusten mens jeg bandt foten. Det var da han så mine øyne for første gang, da jeg var tolv år gammel.
Da Eirik kom tilbake fra verneplikt og så mor, ble han redd. Hun så blek ut med tørre lepper. Han klarte ikke holde tilbake tårene, og han satt ved siden av henne. Mor gråt av glede over å ha fått sønnen sin tilbake, og hun følte ingen frykt mer.
Takk Gud, gutt, du er hjemme. Nå kan jeg dø i fred.
Mor, jeg lover å hjelpe deg i alt, svarte Eirik.
Han var virkelig en god sønn. Han hjalp mor med injeksjoner, masserte hennes ben, og hans mor hadde svakt hjerte. Han fikk seg en jobb og drømte om å stille mor på beina igjen og han klarte det. Etter en stund ble mor igjen livlig, tok seg av huslige plikter, og hun tenkte ofte på den gamle gården.
Åh, gutt, hvor fint det ville være å bo på landet. Ikke måtte gå ned fra fjerde etasje, bare sette en stol på verandaen og nyte den friske lufta. Jeg kunne ha noen høner
Eirik bestemte seg for å reise til bygda på lørdag. Han visste at det var dumt å dra om vinteren til den lange, forlatte bygda, men han lovte mor at han skulle ta en helg og undersøke tilstanden. Mor fikk glitrende øyne, og hun ble glad. Han tenkte at mors drøm kanskje var en illusjon, men han måtte dra likevel.
Da han steg av bussen i bygda, ble han overrasket over den brede, traktorryddede veien som førte rett til bestemor Åses hus. Det var huset hun hadde bodd i hvert år, et sted man aldri ville forlate.
Jeg må nok gå gjennom knitrende snø for å nå huset, tenkte han, men så så han at en smal sti var ryddet helt frem til porten og opp til verandaen med sine tre trinn, og ved siden av sto en gammel feiekost.
Hvem rydder her, og har noen kanskje flyttet inn? undret han.
Vindusgardinene var lette og håndlagde av bestemor Åse, som elsket å stirre ut gjennom dem uten å trekke dem for. Han steg opp på verandaen, tok nøkkelen fra lomma og låste opp døren. Da hørte han en livlig, kvinnelig stemme bak seg:
Hei, du har vært borte lenge, men jeg har ventet på deg, jeg følte at du en dag ville komme.
Eirik rykket seg av overraskelse, nesten falt ned fra verandaen. Der stod en vakker, slank jente i en brun pelsjakke og en hvit lue, med blå øyne som strålte. Rødmende kinn og et smil prydet ansiktet hennes.
Husker du meg ikke? Jeg er barnebarnet til bestemor Åse husk meg.
Han husket den jenta som hadde behandlet hans fot og holdt ham fast. Øynene hennes var vakre, men navnet hadde han glemt.
Jeg er Synnøve, husker du meg ikke?
Synnøve, selvfølgelig, Synnøve, svarte Eirik, og han smilte. Jeg husker deg. Du pleide å behandle foten min du var da mye mindre, med lysende fletter som stakk ut til sidene.
Så du husker meg?
Hun strålte av glede, og Eirik kunne ikke ta øynene fra henne, også han smilte.
Jeg har ofte ryddet snøen, ventet på deg spurte hun ivrig. Jeg har så mye å fortelle deg. Kom inn, jeg skal servere deg te. Mor og bestemor vil bli så glade. Senere kan du bli med inn i huset, du har fortsatt tid.
Eirik satt seg ved kjøkkenbordet, drakk te med ripsbærsyltetøy og lyttet nøye. Bestemor og mor gikk inn i rommet etter den varme gjenforeningen.
Bestemor har vært syk i det siste, og jeg ville ikke bekymre deg og mor, fortsatte Synnøve. Jeg har alltid tatt vare på henne, matet henne. Jeg har drømt om å bli sykepleier siden jeg var liten, og nå jobber jeg her på helsestasjonen.
Jeg husker godt hvordan du bandt foten min, lo Eirik. Så grundig at selv arrene forsvant.
Å, slapp av, ristet hun på hodet. Jeg var så bekymret for deg. Jeg har likt deg siden vi var barn hun rødmet og dekket munnen.
Eirik ble overrasket.
Ja, du var en høy jente da, men jeg respekterte deg fordi du behandlet meg så seriøst, svarte han, og hun hadde i hovedsak bekjent sine følelser.
Synnøve tok nøkkelen til huset og ga den til ham.
Bestemor din ga meg nøkkelen da hun ble gammel, og den har jeg holdt. Hun sa alltid at du ville komme tilbake, kanskje bli her, sa hun mens hun bøyde blikket.
La nøkkelen bli hos deg, svarte Eirik. La oss gå inn.
De gikk inn i huset. Det var ryddig og rent, som om bestemor akkurat hadde gått ut. Eirik forsto at alt dette skyldtes hennes innsats, og han så takknemlig på Synnøve.
Jeg må tilbake til byen, men jeg lover at jeg kommer tilbake. Vi kan komme sammen med mor, så hun får den friske luften hun trenger. Jeg skal ordne opp i huset, og du kan vente på meg. Jeg kommer tilbake, for dine strålende øyne vil aldri slippe meg, sa han med et smil, mens Synnøves hjerte hoppet av glede.
Eirik innså at han ønsket å vende tilbake, å berøre dette stedet med blikket og kjenne lykken. Han tenkte:
Så flott at Synnøve ikke har giftet seg, så flott at jeg har kommet hit.
Da bussen tok av, ropte han:
Bestemor hadde rett, jeg kommer tilbake og gir deg aldri fra meg.
Synnøve gikk hjem med et smil, og endelig forsto hun hva kvinnelig lykke egentlig er.
