Jeg er 46 år gammel, og hvis noen ser livet mitt utenfra, vil de sikkert si at alt er på stell. Jeg giftet meg tidlig bare 24 med en arbeidsom og pliktoppfyllende mann. Fikk to barn tett én da jeg var 26, og én til da jeg var 28. Studiene mine avbrøt jeg, for timeplanene gikk ikke opp. Barna var små, og jeg tenkte alltid at “det er tid senere.” Det har aldri vært store krangler eller drama. Alt gikk slik “det skulle.”
År etter år var rutinene de samme. Jeg stod opp før alle andre, lagde frokost, sørget for at huset var på stell, så gikk jeg på jobb. Kom hjem igjen tidsnok til å rekke gjøremålene, lage middag, vaske klær, rydde. Helgene gikk med til familieselskaper, bursdager, plikter og avtaler. Alltid var jeg til stede, alltid tok jeg ansvar. Manglet det noe løste jeg det. Trengte noen hjelp ja, så stilte jeg opp. Jeg spurte aldri meg selv om jeg ønsket noe annet.
Ektemannen min har aldri vært en dårlig mann. Vi spiste middag, så på TV, la oss for kvelden. Ikke særlig kjærlig, men heller ikke kald. Han krevde ikke mye, men han klaget heller aldri. Samtalene våre handlet om regninger, barna, alt som skulle gjøres.
En helt vanlig tirsdag satt jeg alene i stua, det var stille, og jeg innså at jeg ikke hadde noe å gjøre. Ikke fordi alt var på plass, men fordi ingen trengte meg akkurat da. Jeg kikket rundt og skjønte at jeg hadde båret dette hjemmet på skuldrene i mange år, men nå ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv oppi alt.
Den dagen åpnet jeg en skuff med gamle papirer og fant gamle vitnemål, kurs jeg aldri fullførte, ideer jeg hadde skrevet ned i notatbøker, prosjekter som var “til senere.” Jeg bladde i bilder fra da jeg var yngre før jeg ble kone, før jeg ble mor, før jeg ble hun som ordner alt. Jeg følte ikke nostalgi. Jeg kjente snarere på noe verre: følelsen av at jeg har fått til alt, uten noen gang å spørre meg om det var det jeg ønsket.
Plutselig så jeg ting jeg før tok for gitt. At ingen egentlig spør hvordan jeg har det. At selv når jeg kommer hjem sliten, må jeg likevel ordne alt. At hvis han sier han ikke vil bli med på familieselskap, så er det greit men hvis jeg ikke vil, så forventes det likevel at jeg stiller. At meningene mine er der, men veier ikke tungt. Vi har aldri ropt eller kranglet, men det har heller aldri vært rom til meg.
En kveld under middagen nevnte jeg at jeg ville starte på studier igjen, eller prøve noe nytt. Ektemannen min så overrasket på meg og sa: «Hvorfor det nå?» Han sa det ikke på en vond måte. Bare som en som ikke skjønner hvorfor noe som alltid har funket, må forandres. Barna sa ingenting. Ingen motsatte seg. Ingen nektet meg. Likevel skjønte jeg at rollen min var så tydelig definert at det var ubehagelig å tre ut av den.
Jeg er fortsatt gift. Jeg har ikke reist, ikke pakket sakene mine, ikke tatt noen drastisk beslutning. Men jeg lyver ikke for meg selv lenger. Jeg vet nå at i over tjue år har jeg levd for å holde sammen en struktur der jeg var nyttig, men aldri hovedpersonen.
Hvordan reiser man seg etter noe sånt?
