Sagt i frykt
Sigrid holdt papiret med prøvesvar og henvisninger i hender som om arket kunne holde hele virkeligheten innenfor kanten av papiret. I korridoren utenfor kirurgisk avdeling stod det plaststoler, og på veggen hang det en lydløs TV, der bare tekststripen med nyheter rullet forbi nyheter som ikke hadde noe med deres liv å gjøre. Sigrid reiste seg da hun så sykepleieren komme ut bak en dør.
Pårørende til Harald Eivindsen? Vennligst kom hit.
Sigrid gikk først, og kjente straks at Eirik reiste seg ved siden av henne. Han hadde fremdeles på seg den vindjakka han hadde kjørt i gjennom natta, og holdt hendene i lommene som om han var redd de skulle røpe hvor mye han skalv.
På rommet lå faren på den høye sykehussenga, knærne antydet under dyna, bittelitt trukket opp akkurat slik han alltid gjorde når han prøvde å finne seg til rette. På nattbordet stod det vann, en mappe med papirer og en nøye brettet t-skjorte. Faren så på dem som om han ville smile, men måtte spare på kreftene.
Hvordan går det med dere da? spurte han lavt.
Sigrid satte seg ytterst på stolen for å ikke henge over ham. Hun ville gjerne snakke fort og sikkert, men tunga var ullen.
Vi er her. Det går bra. Snart er det over men hun klarte ikke å si mer.
Eirik lente seg frem, som om han kunne skjerme faren for alt vondt.
Pappa, bare hold ut litt til. Vi ordner alt. Jeg jeg kommer så ofte det trengs.
Ordene «så ofte det trengs» ble hengende mellom dem, som om alle lette etter noe å holde fast i. Dagen før hadde legen snakket tørt og uten detaljer, men Sigrid kunne høre usikkerheten i alle pauser. Frykten festet seg mellom dem som lim, slikt det er vanskelig å få bort senere.
Eirik, sa hun, uten å se på faren. Vi må være ærlige. Nå er ikke tiden for å krangle. Vi ordner det, uansett. Du forsvinner ikke. Ikke jeg heller. Vi vi gir oss ikke.
Eirik nikket for hardt.
Jeg lover. Jeg blir her. Og skulle det bli behov, så tar jeg det. Hører du? sa han til faren, men øynene var på Sigrid, som om han ville forsegle en avtale.
Faren lot blikket gli mellom dem. De tørre, varme fingrene hans grep dynen et øyeblikk.
Ikke bruk store ord, sa han stille. Bare ikke krangle.
Sigrid hadde lyst til å si at de ikke kom til å gjøre det, at de var voksne mennesker, at de forstod. I stedet la hun hånden over farens. Hun hadde følelsen av at den rette setningen kunne få operasjonen til å gå lettere.
Vi klarer det, sa hun. Vi gjør det som kreves.
Da faren ble trillet avgårde på båre, stod Sigrid og Eirik igjen i korridoren, og løftet de hadde gitt hverandre ble som en slags amulett de holdt fast ved i tankene. Sigrid sendte mannen en melding om at hun ville bli forsinket, og skrudde av lyden. Eirik ringte jobben og sa han tok egenmelding, selv om hun visste at han allerede hang i en tynn tråd der.
Operasjonen tok lenger tid enn det de hadde fått beskjed om. Da legen til slutt kom ut, virket hun sliten. Hun tok av seg munnbindet, og sa de hadde gjort det som var mulig nå var det første døgn som gjaldt. Hun sa ikke «alt bra», og Sigrid klamret seg til hvert «stabilt».
Prognosen er forsiktig, la hun til. Opptrening tar tid. Han trenger tilsyn, medisiner, oppfølging.
Sigrid nikket, som på en skoletime der hun ikke kunne gå glipp av noe. Eirik spurte om rehabilitering, om tidsperspektiv, om når han kunne tilbake. Legen svarte at hjem var langt frem, og at det ville bli mye arbeid hjemme også.
I dagene etter operasjonen ble Sigrids liv et skjema av «komme høre levere dra». Hun lærte seg besøksrutiner, navnene på to hjelpepleiere, og nummeret på kontoret hvor hun hentet resepter. Hun lagret en liste over medisiner og doser på mobilen, men skrev det også i en notatbok, fordi en mobil kunne gå tom for strøm en notatbok gjorde ikke det.
Eirik kom annenhver dag, noen ganger på kveldstid når det allerede hadde blitt mørkt. Han hadde med seg frukt, vann, engangskluter, det Sigrid ba ham kjøpe. Han forsøkte å virke opplagt, men i pasientrommet ble han som oftest stille, som om han var redd for å si noe feil.
Faren holdt ut med verdighet. Han klaget ikke, bare ba iblant om å få puta plassert bedre eller vannet nærmere. Når han hadde vondt, lukket han øynene og pustet rolig, slik de hadde lært ham etter hjerteinfarktet noen år tidligere. Sigrid så på ham og tenkte at verdighet også er et arbeid.
Etter to uker ble far flyttet til et åpent avsnitt, og etter enda en uke begynte det å snakkes om hjemreise. Det var en lettelse og en skrekk på én gang. På sykehuset var alt fast: sprøyter, runder, prøver. Hjemme skulle de lage strukturene selv.
På dagen for utskrivningen kom Sigrid med mannen i bilen, med seg hadde hun en sammenleggbar stokk fra nabokona og en pose med rent tøy. Eirik hadde lovt å møte dem utenfor for å hjelpe dem opp til tredje etasje det fantes jo ikke heis. Han kom ikke.
Sigrid stod utenfor blokka, med nøkler og papirene i hånda. Faren satt på benken, utslitt etter turen, og forsøkte å skjule hvor tungt det var. Mannen hennes sjekket urolig klokka.
Han er straks her, sa Sigrid, selv om hun allerede visste det ikke stemte.
Da Eirik omsider svarte på telefonen var stemmen sliten.
Jeg står i kø på E18, det har vært ulykke på brua. Jeg rekker det ikke Kanskje dere får det til på en måte?
Sigrid kjente raseriet sitre i brystet.
På en måte? Eirik, du
Jeg kommer senere i kveld. Jeg lover. Det er bare akkurat nå
Hun tok ikke diskusjonen foran faren. De fikk hjulpet ham opp: mannen hennes, en tilfeldig nabo hun nappet med seg i gangen, og henne selv som holdt faren i albuen. Han pustet tungt, men sa ingenting. I gangen skrudde Sigrid på lyset, satte medisinposen på bordet og tenkte straks at hun måtte flytte dørmatta så faren ikke snublet.
Senere den kvelden kom Eirik med en bærepose klementiner og unnskyldning i blikket.
Hvordan går det? spurte han, som om morgenen ikke hadde skjedd.
Sigrid lot ham se listen: tabletter morgen, tabletter lunsj, sprøyter annenhver dag, sårstell, blodtrykksmåling. Hun snakket jevnt og rolig, for hun visste at stemmen ville sprekke hvis hun slapp seg løs.
Jeg kan i helgene, sa Eirik. I ukedagene du vet hvordan det er.
Sigrid visste. Hos ham truet utrygghet med nattskiftene, og han hadde kone, en liten gutt, huslån, hele tiden frykt for å ikke strekke til. Hos henne var det bare annerledes: to skolebarn, en mann som var sliten av å være alene, og en sjef som allerede glante surt.
De første par ukene hjemme gikk som i en tett tåke. Sigrid stod opp før alle for å rekke å gi medisiner, måle trykk, koke saltfri grøt faren kunne spise. Deretter vekket hun barna, pushet dem til skolen, ga mannen handleliste og løp til jobb. I lunsjen ringte hun faren og spurte om han hadde spist, om han var svimmel. Etter jobb dro hun innom apoteket, stod i kø fordi medisinen var utsolgt, apotekeren tilbød en annen, men Sigrid turte ikke bytte.
Eirik dukket opp lørdager eller søndager, noen timer om gangen. Han bar ut søppel, handlet, var sammen med faren mens Sigrid lagde mat. Men alltid hadde han blikket på klokka.
Jeg må dra. Vi har så mye annet som skal ordnes.
Sigrid nikket, men inni seg kjente hun motstand. Hun prøvde å ikke telle hvem som gjorde mest, men regnestykket ble til av seg selv.
En kveld, etter at faren hadde lagt seg, stod Sigrid ved vasken og skrubbet varme tallerkener. Mannen hennes satt ved bordet, taus.
Du skjønner at dette ikke går, sa han plutselig. Du sliter deg ut. Barna ser deg nesten ikke lenger.
Sigrid skrudde av vannet.
Hva mener du vi skal gjøre?
Få inn ei hjelp. Minst noen timer hver dag. Eller at Eirik tar ei uke.
Sigrid så for seg samtalen med Eirik om en hjemmehjelp, hørte straks ham si: «Vi har ikke råd.» Hun visste ikke selv heller. Kronene var allerede budsjettert bort.
Neste dag ba faren henne hjelpe seg til badet. Han holdt seg til veggen, gikk sakte, og hun merket hvor hun skalv i hendene av spenning. Da han satte seg på krakken i dusjen, så han opp på henne.
Du er sliten, sa han.
Det går bra.
Det går bra når du kan smile uten å tvinge deg.
Sigrid snudde seg vekk. Hun skammet seg; som om hun sviktet ham med sin utmattelse.
En måned etter hjemreisen ble det tydelig at opptreningen gikk saktere enn ventet. Faren kunne gå rundt i leiligheten, men ble fort sliten. Hun måtte hjelpe ham i dusjen, passe at han drakk, aldri glemte medisiner. Han prøvde å klare litt selv, men surret i esker og ukedager.
Sigrid ba Eirik komme en onsdag kveld, slik at hun kunne gå på foreldremøte på skolen. Han sa ja.
Han kom ikke.
Meldingen som kom i stedet lød: «Kan ikke. Lukas har feber». Sigrid leste det om og om igjen, og kjente noe briste i henne. Hun kunne ikke bli sint på et sykt barn, men sinnet fant likevel veien ut.
Hun droppet foreldremøtet, satt hjemme, stirret på sønnens skrivebok der det var behov for foreldreunderskrift, og følte at livet hennes var redusert til andres behov, så hennes egne ikke lenger fantes.
Da Eirik kom til helga, sa han «Vi har vært oppe i natt, jeg er helt ferdig, Anja også.»
Jeg vet, svarte Sigrid. Det forstår jeg.
Eirik så spørrende på henne.
Men? spurte han.
Sigrid tok frem notatboka med medisindoser og datoer.
Men du lovte. På sykehuset. Du sa du skulle stille opp, dele ansvaret. Husker du?
Det traff hardt hun hadde ikke trodd hun skulle si det så tydelig. Eirik ble stiv.
Jeg kommer jo, sa han. Er jeg helt borte, mener du?
Du kommer når det passer deg, svarte Sigrid. Jeg trenger deg når jeg trenger deg. Ser du forskjellen?
Eirik rødmte.
Du tror kanskje dette er lett for meg? sa han. Tror du jeg ikke har vondt av det? Jeg har familie, jobb, kan ikke bare slippe alt!
Kan jeg, da? Sigrid merket at stemmen steg. Kan jeg droppe barna, jobben, mannen min? Kan jeg være våken fordi pappa har det vondt, og smile til sjefen neste morgen? Kan jeg det?
Fra stua hostet faren. Nå ble det stille. Eirik nærmet seg.
Det var du som sa «vi gir oss ikke», hvisket han. Du tar bestandig mer fordi du er sterk, og så vil du at vi andre skal klare det samme.
Sigrid ble tom innvendig. Hun så seg selv utenfra: hun tok alltid mer i frykt for at alt skulle rakne, og irriterte seg når ingen fulgte etter.
Jeg er ikke sterk, sa hun. Jeg vet bare ikke hvordan man setter grensene.
Eirik så ned.
Jeg vet ikke jeg heller. Der på sykerommet jeg sa jeg skulle ta ansvaret, fordi jeg trodde pappa
Han fullførte ikke.
Sigrid satte seg. Hendene skalv.
Vi sa det i frykt, sa hun. Og nå bruker vi frykten mot hverandre.
Eirik var stille. Faren hostet igjen, og Sigrid gikk inn til ham. Han lå med blikket mot taket.
Dere trenger ikke krangle på grunn av meg, sa han.
Vi krangler ikke, svarte Sigrid.
Faren snudde hodet.
Jeg hører dere. Jeg er ikke døv. Jeg vil ikke være grunnen til at dere blir uvenner.
Sigrid satte seg ned.
Pappa, vi hater ikke hverandre.
Da får dere lage en plan som alle klarer, sa han. Ikke med ord, men med handling.
Neste uke bestilte Sigrid time for faren på fastlegekontoret, slik rutinen krevde etter operasjonen. Hun hentet skjema gjennom Helsenorge, la papirer i mappe. Denne gangen sa Eirik ja til å bli med, for Sigrid var utmattet etter arbeidsukene.
På legekontoret så legen på prøvesvarene, stilte spørsmål, snakket saklig. Hun lovet ikke mirakelbedring, men skremte ikke heller. Til slutt spurte hun:
Hvem pleier?
Sigrid og Eirik vekslet blikk.
Jeg, sa Sigrid.
Jeg hjelper til, la Eirik til.
Legen nikket.
Dere trenger en plan, ikke heltedåd. Det finnes støttekontakt, hjemmehjelp. Hjemmesykepleie delvis dekket. Og én ting til: Den som pleier, må også få hvile. Ellers har vi snart to pasienter.
Det kjentes som å få tillatelse. Ikke et påskudd, men lov til ikke alltid å måtte være av jern.
Etterpå gikk de til NAV-kontoret, fordi legen hadde gitt dem en liste over hva de kunne søke om. Sigrid stod i kø sammen med Eirik og kjente at de faktisk gjorde dette sammen, uten dårlig stemning. Eirik spurte hun hvor mye en pleier kostet noen timer hver dag, regnet selv på mobilen.
Om kvelden samlet de familien på kjøkkenet. Faren satt ved bordet med ullgenser, lyttende og taus. Mannen til Sigrid fylte kopper med te og satte seg også.
Sigrid åpnet notatboka.
La oss gjøre det sånn: Ingen «alltid» eller «aldri». Vi lager turnus. Setter av penger. Avtaler grenser.
Eirik nikket.
Jeg kan tirsdag og torsdag kveld hver uke. Da kommer jeg etter jobb, sitter hos pappa, gjør det som trengs, så Sigrid kan hvile, gå ut, gjøre noe eget.
Sigrid kjente seg tungt lettet.
Fint, sa hun. De dagene bruker jeg på barna, hviler, prioriterer hjem. Og så: Én helgedag dekker du helt, Eirik, så jeg kan reise meg, gjøre akkurat hva jeg vil. Jeg lover å ikke ringe hver halvtime.
Eirik smilte skjevt.
Avtale.
Mannen til Sigrid la til:
Når det gjelder penger: Vi kan spleise på hjemmesykepleie tre timer hver ukedag. Jeg tar en del, men beløpet må være klart.
Eirik rynket pannen.
Jeg klarer ikke halvparten, men jeg kan sette av en fast sum hver måned. Og ta reseptvarer som ikke får refusjon.
Sigrid noterte. Hun hadde mest lyst til å si: «Du må ta mer», men hun husket hvordan det hørtes ut.
Da blir det slik: Jeg ordner søknader, telefoner, skjema. Du tar kvelder og en helgedag, pluss medisiner og litt pleiehjelp. Vi sammenligner ikke hvem som gjør hva. Vi følger bare planen.
Faren kremtet og løftet handa.
Jeg tar også ansvar, sa han. Jeg skal gjøre øvelsene som fysioterapeuten sa, holde oversikt over medisiner hvis dere gir meg en ukesboks. Og sier fra hvis jeg føler meg dårlig ikke vente til natta.
Nå så Sigrid faren som en som ville beholde kontrollen, ikke bare som syk.
Neste dag kjøpte hun pilledispenser på apoteket. Hjemme sorterte hun alt, merket morgen og kveld med tusj, og satte den på nattbordet ved siden av vannet. Faren løftet plastlokket, som om han skulle sjekke at hjelpen var virkelig.
Tirsdag kveld kom Eirik. Han tok av seg skoene, vasket hendene, gikk inn til faren. Sigrid viste ham hvor alt var: kluter, termometer, telefonnumrene til lege og legevakt. Det var ikke bebreidende sagt hun overlot ansvaret slik man gir fra seg nøklene til huset.
Jeg stikker ut litt, sa hun, og ble stående et øyeblikk i gangen. Hun hørte lydene innenfra: Eirik snakket om nyheter, far svarte kort, lo til og med.
Hun gikk ut på tunet. Føttene sto imot asfalten, kroppen var fortsatt spent som om hun ventet å bli ropt inn igjen. Men ingen ropte.
En time senere kom hun hjem. Leiligheten lå stille. Eirik satt alene på kjøkkenet med tekoppen sin. Sigrids notatbok lå åpen på bordet, rett på siden med turnusen.
Alt i orden, sa han. Pappa sover. Han fikk te, og tablettene tok han selv da jeg minnet ham.
Sigrid nikket.
Takk.
Eirik så på henne.
Det løftet jeg ønsker ikke at det skal henge over oss. Jeg vil at vi gjør det vi kan. Slik at du ikke føler at jeg at jeg gir opp.
Sigrid kjente noe løsne i brystet.
Jeg vil heller ikke ha løfter. Jeg vil bare ha klarhet. At vi kan leve, ikke bare overleve.
Eirik tok notatboken, lukket den forsiktig.
Da holder vi oss til planen. Og hvis noe må endres så sier vi ifra. Uten å gå til krig.
Sigrid fulgte ham til døra, låste og sjekket at lyset i gangen var slukket. Hun gikk inn til faren. Han sov, ansiktet mykere enn på sykehuset. På nattbordet sto vannet, tablettboksen var lukket med alle lokkene igjen.
Sigrid satte seg på sengekanten, rettet på teppet i stillhet. Hun følte seg ikke som en vinner. Men hun visste de hadde funnet en måte å ikke ødelegge hverandre på mens de hjalp faren videre.
På kjøkkenet, i notatboken, lå turnusarket: tirsdag, torsdag, lørdag. Ved siden av: det alle bidro med, og nummeret til hjemmesykepleieren de fikk anbefalt på legesenteret. Det var ikke et løfte om «alt». Men det var det som kunne gjøres, i dag og i morgen.
