Mannen min har en kjæreste ved siden av meg. Jeg bryr meg faktisk ikke noe særlig om forholdet deres. Jeg har til og med truffet denne dama. Jeg var verken sint eller sjalu, og ærlig talt syns jeg det hadde vært smålig å lage drama på grunn av ham.
Vi satt oss ned og hadde en skikkelig god prat, elskerinnen min og jeg. Hun var altså en riktig hyggelig dame. Etter samtalen føltes det nesten som om vi hadde vært venninner i årevis vi avsluttet til og med med å gi hverandre små gaver.
Senere fant mannen min og hans nye flamme ut at de skulle ha et bryllup. Ikke et ekte, altså, men noe på liksom. Jeg ble ikke stresset av det, så vi begynte å planlegge sammen. Jeg hjalp elskerinnen min med å velge en flott brudekjole, og hun ga meg tips om hvilken selskapskjole som ville kle meg best. Vi tenkte vi like gjerne kunne ta seremonien hjemme hos oss. Jeg stilte som vitne. Alt var overraskende troverdig, eneste som manglet var en notar fra Oslo rådhus.
På selve bryllupsdagen sto vi opp grytidlig, gjorde de siste forberedelsene og begynte å fikse oss. Jeg hjalp venninna mi med å få på seg brudekjolen, og underveis på vei til stua lovte vi hverandre å alltid være venner. Så leste hun og mannen min løftene sine og byttet ringer. Og kyssingen, vel den var lidenskapelig, for å si det sånn.
Første bryllupsnatten hadde de hjemme hos oss, så klart. Da mannen min omsider sovnet, listet elskerinnen min seg ned på kjøkkenet mitt, og der satt vi halve natta og skravlet. Det var faktisk utrolig hyggelig; vi hadde overraskende mye til felles.
Jeg føler meg overhodet ikke ydmyket av situasjonen. Faktisk vil jeg si jeg er ganske fornøyd. Nå har jeg jo noen å dra på shopping med, gå tur i parken eller svømme i bassenget sammen med. Jeg tror faktisk vennskapet med elskerinnen min er viktigere for meg enn hvilken som helst mann.
Hva sier dere er dette vennskap på norsk vis, eller?
