«Ikke stirr på meg slik! Jeg vil ikke ha den lille. Ta den!» ropte den ukjente kvinnen og kastet barnevognen i armene mine. Jeg skjønner ikke hva som skjer.
Min mann, Erik, og jeg lever i harmoni. Vi krangler nesten aldri. Jeg prøver å være en anstendig kone og hjemmeværende. Vi giftet oss mens vi studerte ved Universitetet i Oslo. Så ble jeg gravid, og vi fikk tvillinger. Da barna ble eldre, startet vi et lite familieforetak i en garasje i Grünerløkka. Jeg hjelper Erik kun av og til, fordi jeg må ta vare på barna og holde husstanden i orden. Jeg elsker spesielt å lage mat.
Erik venter alltid at jeg skal gjøre helgene ekstra deilige for ham. Jeg prøver hver gang å finne på en ny oppskrift, og han er den som smaker først. Barna er også nysgjerrige på hva mamma lager i dag. Midt i alle utfordringene barna, husarbeidet, jobben har jeg aldri tenkt på hva Erik driver med. Jeg hadde aldri forestilt meg at han kunne være utro. Det er sant at det siste året har vært vanskelig. Firmaet går dårlig, og vi sparer alt vi kan. Erik må reise rundt i hele landet og signere nye innkjøpsavtaler. Barna går i første klasse, så jeg har dem hjemme.
En ettermiddag, da Erik og jeg kjører hjem fra jobben, blir vi overrasket av en vakker kvinne. Vi slår av bilen, og den fremmede kommer bort til meg og presser barnevognen i hånden min.
«Ikke stirr på meg slik! Jeg vil ikke ha den babyen hvis den ikke vil være med meg. Ta den bort!» skriker hun som en galning og peker på Erik.
Jeg står der og forstår ikke hva som foregår.
«Du lovet å forlate henne og være sammen med meg! Hvis du ikke gjør det, vil jeg ikke ha dette barnet!» spytter hun nedfor føttene mine, snur seg på hælen og går.
Jeg er i sjokk i noen minutter, før jeg innser at jeg holder en barnevogn. Jeg har ikke spurt Erik; jeg ser på ansiktsuttrykket hans at jeg vet hvem kvinnen er, og at han helst ville ha brutt sammen. Vi går stille inn i leiligheten. Der ligger en liten gutt i et bæreteppe, ikke mer enn to uker gammel.
«Hent barna fra skolen og kjøp alt jeg sier du skal ha til babyen!» nikker Erik uten ord.
Det er nå atten år siden. Mange av vennene mine dømmer meg fordi de ikke forstår hvorfor jeg oppdro et annet barns barn når jeg allerede har to døtre, Ingrid og Maren.
Jeg har aldri spurt Erik om den kvinnen. Jeg har oppdratt gutten som min egen sønn. Jentene var glade for å få en lillebror. Vi har ikke skjult sannheten for ham, og da han ble voksen, fortalte vi ham hele historien. Til min overraskelse tok han det med ro; han spurte aldri etter sin biologiske mor. Jeg er lykkelig. Jeg har tre fantastiske barn som elsker oss. Forholdet til Erik har blitt slitt, men han gjør så godt han kan for å reparere det.
På sønnens 18-årsdag samles vi med familien. Datterne, nå gifte med egne menn og boende i Bergen og Trondheim, skal også komme. Vi er i ferd med å sette oss ved bordet når det banker på døren. Vi har ikke forventet flere gjester, så jeg blir bekymret. Noe har gnaget meg hele dagen, og jeg har rett. Når jeg går inn i korridoren, ser jeg en slank kvinne som ligner den som ga meg sønnen.
«Jeg vil snakke med min sønn!» sier kvinnen.
«Du har ingen sønn her!» svarer både sønnen, Lars, og jeg i kor.
Lars lukker døren for kvinnen og inviterer alle til bordet. Jeg får tårer i øynene. Jeg er takknemlig for å ha en så fantastisk sønn, selv om han ikke er biologisk min.
