For halvannet år siden ble jeg og mannen min foreldre. Jeg fødte en nydelig datter. Så i år, selv om datteren vår fortsatt er så liten, bestemte vi oss for å dra på ferie sammen. Da moren min kom på besøk, fortalte jeg henne om planene våre.
Moren min sa:
Hvordan skal dere klare å slappe av med et lite barn? Dere får jo ikke en ordentlig ferie med henne. Naboen min kom nettopp hjem fra ferie. Barna hennes tok henne med for å passe barnebarna sine. Jeg skulle gjerne bli med, men jeg har rett og slett ikke råd.
Jeg forstod selvsagt hva mor mente, men sa ikke noe der og da. Vi bestemte oss for å tenke litt mer over det. Dagen etter fortalte jeg henne at vi gjerne ville ha henne med oss. Men jeg var veldig ærlig med mamma:
Hør her, mamma, mannen min betaler hele turen for deg. Du får eget rom, han kjøper til og med billettene dine. Vi gir deg også penger til småting. Men du er med oss for å hjelpe oss. Og jeg gir deg ekstra penger! Bare ikke si noe til mannen min om det!
Mamma takket ja med stor glede. Så dro vi avgårde. Den første dagen tilbrakte vi sammen vi var slitne etter reisen og la oss tidlig. Dagen etter sa mannen min til moren min:
Kan du ta med deg barnebarnet ditt til rommet ditt i kveld? Vi har lyst til å gå ut og spise på restaurant! Jeg vil gjerne, men dessverre, jeg kan ikke. I går kjøpte jeg to utflukter og skal av gårde tidlig i morgen! svarte mamma. Mamma, vent nå litt! Jeg skjønner ikke. Du skulle jo hjelpe oss med barnet! Det var jo avtalen! Men jeg har bare to utflukter. Det er kun de to dagene jeg vil ha for meg selv og for min ferie. Etterpå skal jeg hjelpe dere! lovet mamma.
Vi sa oss selvsagt enige. To dager senere sa mamma:
Jeg tror jeg har blitt forkjølet! Du får ta deg av barnet litt selv i mellomtiden! Jeg vil ikke smitte henne! Men mamma, du ser da slett ikke syk ut! Du hoster ikke, og du er ikke snørrete! sa jeg overrasket.
Uka gikk, og mamma klagde hele tiden over at hun var dårlig. Men så, en dag, så jeg henne spise is. Mamma! Hva driver du med? Hva med vondt i halsen? Eller har du kanskje aldri vært syk, og bare løyet for oss disse dagene? Men jeg trenger også å hvile! Jeg jobber også, og jeg er veldig sliten! Jeg er ikke barnevakta di! svarte mamma.
Jeg ble helt oppgitt: Men vi avtalte at vi skulle spandere denne ferien på deg, mot at du hjalp oss med barnet. Nå nyter du bare ferien mens vi slitne!
Jeg følte meg virkelig såret av mammaen min. Resten av ferien hadde vi ikke noe kontakt. Da vi kom hjem, fortsatte det slik. Nå har det gått tre måneder, men jeg klarer fortsatt ikke å tilgi mamma for det hun gjorde…
