Jeg husker det som om det var for lenge siden, en tid da jeg, Solveig, hadde levd i en grå hverdag i Oslo. Etter seks år med mannen Knut, som aldri hadde blitt far, hadde han kastet seg på en yngre, mer suksessrik kvinne. Jeg følte meg som et utslitt tre etter mange år i ekteskap ingen styrke, ingen lyst til å prøve å bygge et nytt liv med noen som skulle være «i stormen og i solskinnet». Jeg tenkte: nok er nok. I stedet for å bruke min siste energi på en ny partner, ville jeg gi den til et barn som virkelig trengte den.
Så begynte jeg å sette planene i verk. Jeg oppsøkte Barnevernet, fylte ut alle nødvendige skjemaer og samlet papirene som krevdes. Nå gjensto bare én oppgave: å finne den lille gutten som skulle bli mitt barn, mitt videre liv, og gi ham all den kjærligheten jeg hadde samlet opp gjennom 38 år.
Jeg ønsket ikke et spedbarn; jeg var allerede over den alderen da en kvinne naturlig lengter etter å bære og vugge et lite liv gjennom nettene. Derfor dro jeg til et barnehjem i en forstad, i håp om å finne en gutt på tre til fem år som kunne bli min egen.
Da jeg satt i trikken på vei til stedet, følte jeg meg like nervøs som før første date. Jeg la ikke merke til at våren i Oslo hadde gjort sitt inntog: den friske, klare luften, de første solstrålene som glitret i snøen som ennå lå i gatene. Trikken knirket på hver sving, men tankene mine dreide seg kun rundt barnet som skulle bli min fremtid.
Utsiden av trikken var fylt av bilers glitrende vinduer og mennesker som hastet av gårde. Ingen av dem visste at Solveig var på vei mot sitt eget lykkeøyeblikk. Jeg vendte blikket mot vinduet, men så egentlig bare inn i den kommende fremtiden med et smil som allerede strålte til den lille gutten som ventet på meg.
Endelig stoppet trikken ved stoppestedet «Barnehjem». Jeg steg av og så et gammelt bygg med falmede søyler, der mørtelen hadde falt av som om den prøvde å gjemme seg for en fiende. Jeg gikk inn, forklarte meg for vakten, og ble vist vei til direktørens kontor.
Der møtte jeg Maren, en eldre dame med en strikket genser som var slitt i kantene. Hun så kanskje litt ryddig ut, men i blikket hennes kunne jeg lese at hun hadde funnet sin plass i livet, og hadde gjort det for lenge siden. Samtalen vår var kort; vi hadde nettopp snakket på telefon dagen før.
Skal vi gå og se barna? spurte hun og reiste seg.
Jeg fulgte etter henne nedover den lange korridoren med mørkeblå paneler. Hun ropte over skulderen:
Den yngre gruppen leker nå, så la oss gå inn der.
Vi åpnet døren til en rom med et mykt teppe på gulvet og hyller fulle av leker. En barnepike satt ved et bord ved vinduet og skrev noe, men løftet av og så opp med et årvåkent blikk.
Så snart vi kom inn, sprang barna mot oss som om de ventet på en spesiell gjest. De omfavnet både meg og Maren, løftet hodene opp og ropte i kor:
Dette er mammaen min! Jeg kjenner henne!
Nei, dette er min mamma! Jeg så henne i drømmen i natt!
Ta meg, jeg er din datter!
Maren strøk barna lett over hodet og ga meg korte beskrivelser av hver enkelt. Jeg var helt forvirret, for jeg måtte velge en av dem men alle var så mange.
Blant de små rullet en gutt som satt alene på en liten stol ved vinduet. Han så ikke ut som jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk bort til ham, la hånden på hodet hans, og så inn i de små, litt skrå øynene hans som glitret i en fargerik nyanse. Ansiktet hans hadde høye kinn, en bred nese og lysende, knapt merkbare øyenbryn.
Du vil vel ikke velge meg? spurte han med en stille stemme.
Han så på meg med et blikk som både var sårbart og håpefullt. Jeg lot hånden bli på hodet hans og spurte:
Hvorfor sier du det, gutten?
Jeg er ofte forkjølet, og jeg har en lillesøster, Nella, som er i barnehagen. Jeg passer på henne hver dag og stryker håret hennes så hun husker at hun har en storebror. Jeg heter Viggo, og uten Nella vet jeg ikke hvor jeg skal gå
Nå, når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg hadde ventet på akkurat denne Viggo, den smålige gutten med en tett nese og en kjærlig lille søster jeg aldri hadde møtt, men som allerede hadde vunnet mitt hjerte. Sånn gikk det til at jeg, Solveig, med 38 år på skuldrene, fant min egen lille solstråle i en gammel barnehjem i Oslo, og livet mitt fikk endelig en ny, varm retning.
