Familien vår bestod av foreldrene mine, lillebroren min, Henrik, og meg. Da Henrik flyttet til Oslo, valgte jeg å bli igjen hos mamma og pappa. Sener giftet jeg meg, og det gjorde Henrik også. Han ble etter hvert en stolt far til to døtre. Selv om det var et stykke mellom oss, pleide Henrik å besøke familien hjemme med jevne mellomrom. Da den eldste datteren hans ble voksen nok, begynte hun å komme på besøk alene. Jeg gledet meg alltid til hun kom, og jeg gjorde alt jeg kunne for at hun skulle ha det hyggelig hos oss.
Under et av besøkene hennes satt vi oppe lenge og snakket. Jeg delte med henne hvor tungt jeg syntes det var at foreldrene våre satt igjen med så store utgifter, og at jeg var litt bekymret for hvordan de skulle klare seg økonomisk. Det føltes naturlig å snakke med henne om dette, siden hun var niesen min. Samtalen varte langt ut på natten. Neste morgen overrasket hun meg med å gi meg penger i stedet for en gave, og hun insisterte på å hjelpe til. Først nektet jeg å ta imot, men hun stod på sitt, og til slutt takket jeg rørt ja til den fine gesten hennes.
Etter at hun hadde reist, ringte Henrik meg, tydelig irritert, og spurte hva jeg hadde tenkt på da jeg tok imot penger fra datteren hans. Jeg prøvde å forklare at jeg aldri ba henne om noe, at det bare var hennes egen tanke å ville hjelpe oss, men alt jeg sa prellet av. Henrik beskyldte meg for å utnytte godheten hennes og sa at jeg heller burde ha spurt ham direkte om jeg trengte penger.
Jeg følte meg misforstått, og for å gjøre opp for meg overførte jeg dobbelt så mye tilbake til hans konto, bare for å vise at jeg ikke hadde ment noe galt. Men det ble siste gangen vi snakket sammen. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om hva jeg ville ha gjort dersom rollene var byttet, men det virker som broren min ser det på en helt annen måte. Det hele etterlot meg med en vond blanding av følelser og en følelse av fremmedgjøring overfor Henrik.
