Bare under dekke av anonymitet kan jeg skrifte sånne ting som jeg skriver i dag. Jeg kjenner meg så full av bitterhet det verker innvendig, og jeg klarer ikke bære det lenger. Kanskje blir jeg fordømt, men jeg tror at mødre som har opplevd at barna deres plutselig blir voksne, vil forstå.
Du føder et barn, oppdrar det på egenhånd, skiller deg fra faren fordi du ikke orker mer, sleper barnet med deg overalt for at det ikke skal føle seg mindreverdig uten en far, har to jobber, og så lager du middag midt på natta så det finnes mat hjemme. Du kjøper de nyeste mobilene, du betaler for skoleutstyr. Også plutselig:
Mamma, Ingrid skal flytte inn hos oss.
Hvem? I vår leilighet på 44,2 kvadratmeter? Skal denne jenta bo på samme rom som sønnen min? Skal hun spise sammen med oss? Skal jeg vaske klærne hennes også? Skal jeg plutselig ha to husmødre her nå?
Sønnen min var så fornøyd da han fortalte det, han ventet bare på at jeg skulle smile stort og hoppe av glede, kanskje til og med løpe for å rydde plass i skapene til Ingrid men hvorfor?
Hun er for all del en hyggelig jente, men betyr det at jeg må ha en ekstra person boende her? De er voksne kan de ikke heller ta opp boliglån, eller leie en hybel? Alt for å spare penger så de slipper å bruke noe på egen husleie? Er mine nerver ikke verdt noe?
Sånn følte jeg meg, men likevel lot jeg henne flytte inn. Sannheten er vel at sønnen min også har rett på denne leiligheten han kan i det minste føle at han kan ta noen med hjem. Jeg lyver for meg selv, men jeg skrev jo at jeg skulle være ærlig i denne dagboka. Vennene mine kritiserte meg: «Du må da tenke på sønnens lykke! Hva slags mor er du egentlig?»
Nå kommer jeg hjem fra jobb, og alt irriterer meg. Allerede i gangen. Skoene hennes som står strødd, kjøkkenet som er skittent fordi Ingrid har laget mat. Og hvis hun har brukt opp matvarene jeg nettopp kjøpte? Om ikke, så vasker jeg i hvert fall ikke vekk pengene mine. Men hva med når jeg vil lage noe, og det plutselig ikke er mer mel igjen? Og den endeløse køen til badet?
Jeg må innrømme det for meg selv: jeg vil ha Ingrid ut av leiligheten min. Jeg trenger ikke en husmor til.
Så slo det meg kanskje jeg bare skal ta med meg en mann hjem! Hvorfor har jeg brukt så mange år på å skjule mine egne forhold for sønnen min? Han har jo tross alt sitt eget rom, men hvorfor ikke bare komme slepende med en koffert og vise hvordan det er å bo fire stykker på 44,2 kvadrat?
Dette er virkelig en dagbokside utenom det vanlige. Som mor til en liten gutt har jeg vanskelig for å se meg selv i denne situasjonen, så jeg venter spent på hva andre mener.
Hva tenker dere, kjære lesere? Har barna deres allerede rukket å bli voksne, har dere hatt en lignende opplevelse? Går det fint med barnas kjærester under samme tak? Har jeg rett til å be Ingrid flytte ut?
