Livet til Ingrid endret seg dramatisk den dagen faren hennes bestemte seg for å søke jobb i utlandet på grunn av økonomiske vanskeligheter og mangel på muligheter hjemme i Norge. Bare to år gammel måtte Ingrid ta farvel med faren, som lovet familien at det kun skulle være for en kort periode. Likevel ble han borte i mange år, og sendte penger hjem for å støtte dem.
Med faren borte klarte Ingrid, moren og lillesøsteren Maren å holde hodet over vannet, mye takket være de pengene som ble sendt fra utlandet. Likevel følte de sterkt på det emosjonelle tomrommet faren etterlot seg, og situasjonen ble enda verre da moren plutselig ble alvorlig syk. Til tross for en lang kamp mot sykdommen, gikk hun bort og Ingrid sto igjen med ansvaret for å ta seg av den yngre søsteren.
Selv mens hun fortsatte å studere ved universitetet i Oslo, hadde Ingrid knapt nok tid til seg selv; dagene gikk med til forelesninger og å sørge for Maren. Da moren døde, opplevde Ingrid den manglende tilstedeværelsen til faren som et svik, og de uløste smertene fôret bare hennes bitterhet overfor ham. Ingrid ble fast bestemt på å klare seg på egen hånd, og takket nei til videre økonomisk støtte fra faren. I stedet fant hun seg en deltidsjobb for å forsørge både seg selv og søsteren.
Så, som om livet ikke allerede hadde vært tøft nok, døde bestefaren deres og lot jentene arve et gammelt hvitt hus på landet og en sliten Volvo. Da Ingrid skulle sjekke bilen for å vurdere et salg, stanset den plutselig på en øde vei utenfor Drammen. Frustrert sto hun der da en svart SUV plutselig svingte inn på veiskulderen for å hjelpe og ut av bilen steg faren hun ikke hadde sett på så mange år.
Han tilbød seg å hjelpe til, og ville gjerne snakke med henne, men Ingrid var avvisende og holdt avstand mellom dem. Dette møtet fikk faren til å forstå hvor dype sårene fra fortiden egentlig var, og muligheten for forsoning gled ham mellom fingrene.
Gjensynet med faren vakte sterke følelser i Ingrid, og hun var splittet mellom vrede og håpet om å lege gamle sår. Bare tiden ville vise om de klarte å bygge bro over tapte år, smerte og adskillelse.
