Onsdagens togtur var rolig, og det var få passasjerer i vognen. Jeg hadde pakket med meg litt niste og var på vei ut av Oslo for å stelle parsellen min i Bærum, noe jeg og min avdøde kone pleide å gjøre sammen. Siden hun gikk bort, hadde jeg unngått stedet; minnene tok for mye plass i hjertet mitt.
En eldre dame steg på toget på Lysaker og satte seg ved siden av meg. Med hender preget av arbeid begynte hun straks å prate om grønnsakshagen sin, og jeg skjønte fort at også hun skulle ut til sine egne jordlapper. Da toget nærmet seg Sandvika, snudde hun seg mot meg, så meg inn i øynene og sa: «I dag blir det en nydelig og solfylt dag. Vi får god tid til å gjøre noe.» Det var akkurat de ordene min kone, Ingrid, alltid brukte å si før vi jobbet sammen på parsellen. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg.
Vi lo litt og begynte å prate om det småleie sommerværet, den harde vinteren og våre ønsker for neste sesong. Da vi gikk av sammen og fulgte stien opp langs åkeren, ble jeg slått av hvor kjent alt føltes, og hvor mye jeg savnet den gamle rytmen min.
Vel fremme ved min parsell så jeg at ugresset hadde tatt over i løpet av disse månedene jeg ikke hadde vært der. Men den lille samtalen på toget hadde forandret noe, og jeg følte plutselig et snev av glede og pågangsmot. Jeg fant frem spaden og begynte å spa opp bedene, løsnet jorden og trakk opp de største ugressplantene. Følelsen etterpå var uventet god og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle selge stykket med det første.
Senere satt jeg på benken med matpakken min; brunost på brød og en termos med sort kaffe. Synet av prestekragene som vippet i vinden og en liten kurv ferske norske epler under det unge epletreet gjorde meg rolig til sinns.
Stemningen min løftet seg. Jeg bestemte meg for å komme hit oftere igjen. Senere på dagen, etter å ha plukket kantareller i skogen, følte jeg det som om noe tungt hadde lettet. Jeg hadde funnet noe å glede meg over og bruke tid på igjen.
På vei hjem traff jeg den samme eldre damen på bussholdeplassen. Vi delte noen epler mens vi lo over alt plunderet med luking og vanning. Hun fortalte at livet fortsatt lå foran meg, og at det å jobbe med hendene ga mening, særlig når man delte det med andre «Det gir ro i sjelen», sa hun med et lurt smil.
Da jeg steg av bussen og gikk hjemover i det gyldne kveldssola, slo det meg at sorgen hadde sluppet taket sitt litt mer. Jeg har lært at selv i tunge dager kan én vennlig samtale og litt godt arbeid få sola til å skinne igjen.
