Robert har nettopp fått vite om utroskapen til kona si, Solveig. Hun har selv fortalt ham alt og tryglet, med tårer i øynene, om tilgivelse. Han klarer ikke å forstå hvordan Solveig kunne gjøre noe slikt, selv om hun ofte har vært impulsiv. Allerede andre dagen etter bryllupet, fortalte Solveig at hun hadde tatt opp et lån, og nå måtte de begge betale det tilbake. Senere merker Robert at kona plutselig blir dårlig, og ambulanse blir tilkalt. Det viser seg at Solveig har hatt en spontanabort, og nå står hun igjen med komplikasjoner. Robert visste ikke engang at Solveig var gravid.
“Vi har jo begge gode jobber nå, vi har mye penger, jeg ønsker ikke at et barn skal ødelegge økonomien vår og bildet utad,” sier hun. “Og nå dette med utroskapen…” For å klare å tilgi på en eller annen måte, kommer Solveig selv opp med en spesiell løsning: Robert bør også være utro, så samvittigheten hennes kan finne ro. Solveig finner til og med en flott venninne til ham, en høy blondine med slank figur. Men Robert klarer ikke å gjennomføre han skjønner ikke hvor absurd alt har blitt.
“Er du ikke mann nok, eller hva?” spør den samme blondinen. “Jeg er bare en vanlig fyr, og jeg klarer ikke å være utro mot kona mi med vilje,” svarer han.
Robert drar hjem i dårlig humør, han vil ikke snakke med Solveig, vil knapt se henne. Han pakker tingene sine og flytter inn hos en kompis. Etter en stund ringer Solveig ham og sier: “Jeg er gravid igjen, så du må bare komme hjem til familien din uansett.”
Men Robert har ikke lenger behov for verken Solveig, et barn eller familieliv. På dagligvarebutikken møter han den samme blondinen fra før. “Hva gjør du her? Jeg trodde Solveigs plan om å bli gravid igjen hadde funket.”
Robert begynner å merke at noe er rart. Han ber om å få se ultralydbilder eller en bekreftelse fra legen på graviditeten. “Hvorfor kan du ikke bare stole på meg?” spør Solveig. “Ikke etter at du har sveket meg én gang,” svarer han.
Solveig har ingenting å vise, og Robert innser at han er blitt lurt igjen. Han søker om skilsmisse.
