Jeg har alltid vært overbevist om at han var en bortskjemt gullunge med en aura av arroganse. Karl Einar hadde alt man kunne drømme om: egen leilighet midt i Oslo, splitter ny Volvo, og klær som kostet mer enn det jeg hadde til sammen på kontoen.
Jeg selv var mer typen grå mus. Jeg skjulte at foreldrene mine var av det tørste slaget og hadde begynt å jobbe allerede som fjortenåring. I stedet for å henge med venner på fancye kafeer, lærte jeg meg å sy så jeg reparerte og sydde klær både til meg selv og vennene mine.
Helt i begynnelsen av universitetsåret fant klassekameratene mine ut at de skulle ha fest. Det største sjokket var at jeg faktisk ble invitert. Jeg hadde så lyst til å vise dem at jeg faktisk betydde noe.
Råd til kjole? Nei, dét hadde jeg ikke. Så jeg sydde en selv, av et gammelt gardinstoff jeg fant hjemme. Nabodama ordnet håret mitt; hun hadde jo vært frisør før. Da jeg ankom festen, glodde de på meg som om jeg var kronprinsessen selv. Karl Einar fulgte blikket mitt hele kvelden, og til slutt prøvde jeg så diskret jeg kunne å liste meg ut. Men han tok meg igjen ved utgangen og tilbød seg å kjøre meg hjem med bilen.
Jeg oppga adressen til nabohuset vårt. Skamfull som jeg var, ville jeg jo ikke at han skulle se den falleferdige blokka vi bodde i. Men etter den kvelden begynte vi å møtes, og etterhvert ble vi smått og usannsynlig forelsket. Helt plutselig virket han ikke så arrogant lengre, for han behandlet meg alltid som om vi stod på lik linje.
Alt var rosenrødt, helt til det kom for en dag hvor jeg egentlig jobbet. Fra da av ble jeg kontorets røde klovn, de lo seg nesten skakke. Skamfølelsen slo meg rett i bakken, og det føltes ut som jeg måtte rømme landet. Jeg løp til administrasjonen, skrev under på en søknad om permisjon, og stakk.
Jeg tenkte at etter ett år hadde alle glemt meg, og at jeg kanskje kunne snike meg over til et annet fakultet etterpå. Nå skjønner jeg selvfølgelig at det var reinspikka galskap, men på det tidspunktet følte jeg at det var eneste utveien. Jeg byttet nummer og vipps, så var det slutt mellom meg og Karl Einar. To måneder senere fant jeg ut at jeg var gravid.
Jeg hadde ingen å fortelle det til. Jobbet døgnet rundt, og gråt stille i puta hver natt. Hjemme satt foreldrene mine forvirrede og ba om penger til sprit. Det var min fadder, Marit, som så hvordan det stod til og insisterte på at jeg skulle flytte inn hos henne.
Da jeg endelig klarte å fortelle historien min, lettet det litt. Marit fulgte meg inn på fødeavdelingen, og ble den aller første jeg fortalte at jeg hadde fått en sønn. Den gutten blond og blåøyd som en liten engel, jeg kunne stirret på ham i evigheter.
Så plutselig fikk jeg en SMS fra Karl Einar: “Jeg elsker dere begge, jeg vil være sammen med dere.” Dagen etter ble jeg skrevet ut og skalv nærmest av skrekk over å møte ham igjen. Jeg husker fremdeles hvor redd jeg var, stående på dørstokken med sønnen min i armene.
Hvor urimelig naiv jeg var! Jeg rotet bort nesten et helt år med lykke av ren frykt. Hvordan kunne jeg tro at jeg skulle klare meg uten ham for alltid? Klarheten kom først da jeg så hvor mykt og kjærlig han så på sønnen vår, og hvordan han åpnet armene for å holde rundt ham og oss begge.
