I går satt jeg på en benk sammen med en nabo, og hun gråt stille. Hun sa det var trist å skulle ende opp på et gamlehjem. Å gi opp av egen vilje. Alt dette på grunn av datterens ord.
Hun hadde oppdratt datteren helt alene, uten mann. Hun ble enke tidlig, og måtte bære alt ansvaret selv. Datteren vokste opp bortskjemt og egenrådig.
Helt fra hun var lita, var hun vant til at moren ordnet alt for henne. Hun fikk alltid den siste kronen moren hadde, og hun fikk klær og ting etter eget ønske. Moren pyntet henne som en dukke. For å ha råd til å gi datteren alt hun ønsket seg, og fortsatt ha nok til livet ellers, jobbet naboen min døgnet rundt. Ofte tok hun dobbeltvakter på fabrikken. Hun var heldig den gangen; fabrikkjobben ga henne egen leilighet. Men nå er tidene annerledes. Ingen får lenger boliger; nå må du spare og jobbe hardt for å eie noe selv.
Datteren vokste opp, begynte på universitetet og giftet seg.
Svigerforeldrene til datteren har et stort hus utenfor Oslo, men de ville ikke bo der.
Naboen min har selv også en leilighet, men forholdet med svigersønnen er ikke det beste. Det er jo heller ikke lett for unge å bo med foreldrene. Unge vil leve på sin egen måte, mens vi eldre har våre vaner og rutiner. Hvorfor skal vi gå hverandre på nervene?
Særlig nå, når det er mulig å ta boliglån i banken. Det viktigste er å spare til egenkapital, og så betale ned etterhvert. Det er bedre enn å flytte mellom leide boliger hele tiden.
Før i tida delte man ut leiligheter, men det skjer ikke lenger. Nå må du virkelig jobbe og slite for å eie noe, hvor krevende det enn er.
Datteren og svigersønnen har greie jobber og tjener helt fint. Mange av vennene deres har allerede kjøpt seg leiligheter på denne måten.
Men nei, de får ikke spart. Først kommer én graviditet, så én til. Pengene strømmer ut på bleier og ferdigblandet barnemat. Ingen orker å vaske bleier eller lage grøt fra bunnen av lenger.
Det er komfortabelt å kjøpe alt klart; bare åpne pakken, bland med vann og maten er ferdig. Skifte bleie, kaste den brukte, ta på en ny, ferdig, rent og tørt ingen vasking. Det er dette vi kaller “det gode liv”.
Hvorfor hastet det slik med å få barn?
De kunne ventet, stått litt mer på egne bein, kjøpt egen leilighet først. Deretter kunne de tatt seg tid til å få barn. Sånn ble det ikke nå har de barn etter barn.
Naboens datter vil forøvrig ha mange barn, både hun og mannen er enebarn.
De kan jo ha rett søsken kan støtte hverandre senere, kanskje hjelpe foreldrene. Kanskje blir de ikke så bortskjemte heller.
Joda, barn er en glede. Men det virker som folk med barn begynner å skyve barna vekk. Nei, de vil heller ikke ha barna for mye.
Jeg skjønner det ikke. Hvordan er det mulig? Har man ikke sin egen bolig, får man vel brette opp ermene, kanskje bruke samme jakke noen vintre til, legge til side hver ekstra krone til leilighet. Slik gjorde vi det før. Nå må de unge ha alt. De er ikke vant til å ofre for mål og drømmer.
De unge spiser ofte ute, kjøper tonnevis av søtsaker og godter til barna. Hva godt gjør det? Det er bare penger rett ut vinduet. Hjemmet er fullt av leker. Før klarte vi oss med et par biler og noen dukker. Nå kommer det nye leker og samleserier hver uke.
Foreldrene kjøper alt.
Naboens datter elsker dyre klær og fine merkevarer, hun vil alltid ha det siste innen sminke og mote. De lever ikke innenfor sine rammer. Hvorfor kjøpe så mange plagg? Hun har jo ikke tid til å bruke halvparten så går det av moten, og hun trenger noe nytt. Det gamle gir hun bort eller kaster. Hvor mye penger kaster de ikke bort?
Hver sommer reiser de på ferie til Syden, ofte til Spania eller Hellas. Barna må visst ha sol og strand, og de voksne trenger visst ferie fra jobben.
Det er sikkert deilig med ferie, men hvorfor ikke oppsøke norsk natur, eller dra på hytta? Man kunne spart masse penger.
For det de bruker på en uke i utlandet kunne de spart til en liten leilighet, kanskje et lite krypinn, men sitt eget. I stedet stresser de rundt, og til slutt står de uten noe eget i hånden.
Nå sitter altså naboen min og tørker tårer.
Datteren kom på besøk igjen. Praten dreide seg nok en gang om bolig. Datteren sa at de ikke trengte å kjøpe noe nå, de trivdes godt med å leie, kunne slappe av, spise det de ville, handle og kose seg. Før eller siden, sa hun, ville de jo arve leiligheter begge to, for både hun og mannen er enebarn.
Naboen følte seg truffet og såret. Hun følte at de bare sitter og venter på at hun skal dø. Datteren ba om unnskyldning etterpå, men sa at det jo var slik det kom til å bli uansett.
Jeg syns egentlig datteren har rett; dette er realiteten i dag. Likevel, det føltes vondt. Nå, hver gang datteren ringer og spør hvordan det går, blir naboen enda mer lei seg. Hun tenker de bare sitter og venter på at hun skal flytte på gamlehjem eller falle bort…
