Da sønnen min var rundt sju år, dro den lille familien vår på en reise ut på landet. Alt føltes som en stille og myk sommerdrøm; luften var varm og vi koste oss med is og lette samtaler, som om tid ikke eksisterte. Men så, plutselig og helt uventet, åpnet sønnen min vinduet i bilen og slapp ispapiret sitt ut i veigrøfta uten å nøle. Som i en merkelig drøm hvor alt stopper, stanset jeg bilen brått og sto stille ved veikanten, tiden frøs i et øyeblikk av undring og alvor.
Jeg steg rolig ut av bilen, og alt rundt meg ble svøpt inn i det typiske norske sommersløret: lyse netter og grønne enger. Jeg fant raskt frem avfallsposene som alltid ligger på lur i bagasjerommet, og ropte forsiktig på sønnen min. Han kom ut – noe motvillig, som en drømmeskikkelse dratt ut av bilen – og jeg forklarte at han ikke bare måtte finne papiret sitt, men også plukke opp annet søppel som lå der. Kona mi, Sigrid, ville si noe, men jeg ba henne drømme videre i bilen mens hun hørte på melodisk norsk pop på radioen. Situasjonen krevde handling.
Jeg fortalte sønnen min – som vi i drømmen kaller Håkon at vi skulle være der så lenge det trengtes, helt til alt var ryddet og først da kunne vi snakke om hvor reisen skulle gå videre, eller om andre ønsker han måtte ha; de lovede godbitene var borte som skyer i vinden. Håkon ble lei seg og tårene trillet, men jeg forble urokkelig og mildt bestemt.
Med sammenbitte lepper og et blikk som kun barn i eventyr kan ha, begynte Håkon å plukke søppel, mens jeg grep en annen pose og hjalp til. Vi jobbet sammen, nesten som to skygger i et merkelig landskap ved Norges landevei, og det tok ikke mer enn en halvtime før grøftekanten skinte og det luktet ny og ren luft der menneskene hadde satt sine spor.
Da vi kom tilbake til bilen, benyttet jeg tiden til å forklare Håkon hvorfor det er så viktig å ta vare på naturen vår. Jeg brukte eksempler med norske elver og skoger, og malte bilder han kunne forstå; laksefiske uten plast i vannet, blåbærturer blant ren mose og lyse bregner.
Hvorfor plukket du også, pappa? undret han plutselig. Jeg så på ham og svarte at jeg, som hans far, også kunne ha vært tydeligere med å lære ham dette. Om han slapp ut søppel gjennom vinduet, hadde noe gått galt i formidlingen av rikets regler og drømmens moral og da måtte vi begge ta ansvaret og rydde sammen.
Årene har svevet forbi gjennom tåke og minner. Nå, når Håkon har fylt tretten, har familien vokst og han har fått småsøstre med navn som bare finnes her i Norge: Ingrid og Ragnhild. Jeg ser nå han lærer dem det samme å rydde etter seg og passe på drømmelandet vårt. Takket være min egen far, som alltid hvisker klokskap i vinden, kan jeg fylle barna mine med verdier som varer, som gamle eventyr ved bålet. Hans stemme leder meg fortsatt i oppdragelsen, og den er uvurderlig, akkurat som et vakkert norsk sommerminne man aldri glemmer.
