I åtte år levde jeg i ekteskap med mannen min. Jeg trodde han var en vanlig, grei fyr, men under skilsmissen kom all råttenheten til overflaten. Nå kjenner jeg bare avsky over at jeg holdt ut med ham så lenge, men samtidig føler jeg lettelse over at det endelig er over.
Vi var kjærester et år før vi giftet oss, så totalt ni år sammen. Selvfølgelig opplevde vi mye forskjellig i løpet av den tiden. Vi kranglet og forsonet oss, hadde oppturer og nedturer. Jeg var overbevist om at livet vårt var som alle andres, helt vanlig. Foreldrene mine har vært gift i femti år, de har også hatt sine utfordringer, men har alltid klart seg.
Vi fikk etter hvert en sønn, han er seks år nå, var fem da vi skilte oss. Mannen min brydde seg aldri særlig om sønnen vår mente han var for liten enda, lovte gang på gang å tilbringe mer tid med ham «når han ble større».
Han hjalp heller ikke til hjemme. Han kunne kanskje ta oppvasken eller bære ut søpla, ikke mer. Slik var han oppdratt av moren sin husarbeid var visst kvinnfolkets ansvar, menn skal ikke gjøre sånt.
Svigerinna mi er et kapittel for seg. Gudskjelov bor hun i Bergen, og kommer bare på besøk et par ganger i året det holder i massevis. Hver gang hun kom på besøk, ble alt satt på hodet. Mannen min fikk med seg både sin mor og hennes gamle familieverdier, og det ble krangler og spetakkel alltid mas om hva som var “riktig” og “galt” i hjemmet.
Jeg ble særlig provosert når svigermor snakket om hvem som skulle være forsørger, og hvem som skulle holde huset i orden. I realiteten var det jo jeg som forsørget familien. Lønna mi var dobbelt så høy som hans. Derfor irriterte det meg når alt ansvaret for hjemmet og husholdningen liksom skulle hvile på meg.
Det siste året var han knapt i jobb. Jeg trodde vi hadde overlevd det verste under pandemien arbeidsplassen hans så ut til å klare seg, men så gikk den konkurs, og alle ansatte mistet jobben. Mannen min begynte å søke nye jobber, men det var alltid noe i veien for dårlig lønn, for lang pendlervei, for lite erfaring, eller arbeidsgiverne var «skumle». Han gikk bare fra det ene ledige stillingsannonsen til det andre, mens jeg bar hele familien på mine skuldre. Jobbet dobbeltskift først på kontoret, deretter rett hjem for å hente sønnen vår i barnehagen, lage middag, rydde, vaske, alt sammen. Han hadde «ikke tid» til noe hjemme: han sendte visstnok søknader og gikk i jobbintervjuer.
Likevel, merkelig nok, fant han aldri noen jobb han faktisk ville, eller kunne, ta. Heller ikke hjemme hjalp han noe særlig til. Det sa seg selv at dette ikke kunne vare. Jeg begynte å bli sint, vi kranglet mer, dørene smalt, jeg endte til og med med å sove over hos venninner. Han fikk et siste ultimatum av meg, men han lot det bare passere.
Til slutt fikk jeg nok. Jeg pakket sakene hans og kastet ham ut av leiligheten foreldrene mine hadde gitt meg i Oslo før vi giftet oss. Så søkte jeg om skilsmisse. Han forsøkte flere ganger å få meg tilbake, men jeg var utmattet og har mistet troen på alt han sa, alle løftene og falske forsikringer.
Vi ble skilt, men selv den dag i dag klarer ikke eksmannen min å la meg være i fred i lag med moren sin hiver han fortsatt dritt etter meg til det blir kvalmt. At de snakker meg ned foran hele slekta hans, er nå én ting jeg bryr meg ikke om folk som ikke betyr noe for meg. Men at han ringte foreldrene mine og fortalte dem løgner og sladder det satt jeg stor pris på. Foreldrene mine er gamle folk, de fortjener ikke å bli dratt inn i dette.
En gang jeg ikke var hjemme, brukte eksmannen min reservenøkkelen, gikk rett inn og tok med seg laptopen min, vinterkåpa mi, mikrobølgeovnen og Smykkene mine. Selvfølgelig har jeg ingen kvitteringer på disse tingene så det var ingen vits i å ringe politiet. Jeg burde byttet lås med en gang, men jeg ante jo ikke at han skulle gå så langt.
Men det mest sjokkerende kom i retten da vi møtte for barnebidrag: der krevde han plutselig farskapstest hevdet han ikke trodde sønnen var hans. Jeg nektet, lot som jeg samtykket sa bare, «Nei, han er ikke din sønn», og ansiktsuttrykkene til eksmannen og moren hans var virkelig uvurderlige. Kanskje jeg løy men bare å se reaksjonen deres var verdt det.
Til slutt ble eksmannen min slettet fra fødselsattesten, og jeg stod plutselig fri. Jeg har lest historier der disse «fedrene» nekter mor og barn å reise noe sted sammen, kommer med trusler og prøver å kontrollere alt. Men nå, alt havnet hos meg eksmannen endte med å gi meg den største gaven av alle: full frihet.
Eksmannen min og moren hans vet godt at sønnen min ligner på ham, det kan ingen nekte for. Men jeg vil ikke at de skal ha noen kontakt, og det er min rett papirene sier at de er ingenting for oss lenger. De har bare seg selv å takke. Jeg trenger verken hjelp eller barnebidrag fra den kanten.
