Svigersøsteren kom for å spise gratis som vanlig, men denne gangen ventet det et tomt bord
Skal de komme på lørdag igjen? Men vi ble jo enige om at disse helgene skulle vi ha for oss selv, ta en tur ut av byen. Jeg er helt utslitt etter denne uka med regnskap!
Stemmen min bar overraskende klart gjennom den lille kjøkkenkroken. Jeg stod med hendene i oppvaskvannet og kastet et blikk over skulderen på Kjetil, som satt ved kjøkkenbordet, dypt konsentrert om tekoppen og linenservietten.
Kristin ringte, hun og Øivind med Daniel savner oss, sa hun. Vi har jo ikke sett dem på en stund, og nevøen liker å besøke onkelen sin, forklarte Kjetil beskjedent. Kan jo ikke nekte min egen søster, hun gledet seg til å komme, og det er tross alt familien min.
Ikke sett dem på en stund? De var jo her for to uker siden, og i maihelga var de her tre dager til ende og alt går etter samme oppskrift: De kommer tomhendte, slår seg ned til bords, spiser alt jeg har brukt halve dagen på å lage, etterlater meg med oppvask opp til ørene og så bare drar de hjem, svarte jeg og slo av krana så hardt at det knirket i rørene.
Jeg tørket hendene mot håndkleet og snudde meg, armene i kors. Familie eller ei det har blitt litt for mye, syntes jeg.
Kjetil krympet seg litt. I hans familie var det ikke vanlig å si nei til slekta, enten man hadde ork eller ikke man hjalp hverandre, koste hva det koste ville.
Må du ta det så tungt, da? Det er familien min. De har det ikke så lett økonomisk. Øivind fikk jo lønnskutt, Kristin klager stadig. La dem få komme, jeg kan gå på butikken og ordne det som trengs. Og jeg tar oppvasken, lover jeg, sa han halvhjertet.
Jeg lo oppgitt. Det hørte jeg han si hver gang. Joda, han handlet gjerne, men det ble som oftest bare et brød, to flasker Farris og en billig salami alt det andre falt på meg: Alt fra surring av steik til salting av laks og kakebaking, på min regning og min fritid. Oppvasken? Som oftest sovnet han mett på sofaen, mens jeg stod igjen med gryter og fettete tallerkener.
I seks år hadde vi vært gift. Leiligheten jeg eide hadde jeg arvet av farmor før vi giftet oss, og alle store utgifter og alt det daglige holdt jeg unna fra lønna mi som apoteker i Apotek 1-kjeden. Kjetil tjente greit, men størsteparten gikk til billån og støtte til hans foreldre på Jessheim.
Sannheten var at jeg alltid hadde vært raus, likte å stelle i stand, bake, servere gjester og familie. Men de siste årene var det blitt slik at svigerinnen min behandlet huset vårt som en restaurant. Kristin, høylytt og energisk og selvsikker, syntes kanskje det var selvsagt å bruke brorens hjem som spiseplass.
Fredag kveld løp jeg som vanlig mellom hyllene på Meny. Listen var lang: Godt kjøtt Kristin ville verken ha kylling eller fisk, det var «fattigmannskost» som hun sa. Røkelaks til pålegg, flere typer ost, ferske grønnsaker alt hadde blitt rådyrt. Og så favorittkaken til Daniel, sjokoladefristeriet fra bakeren på hjørnet.
Da jeg sto i kassa, måtte jeg svelge en klump. Nærmere 850 kroner. De pengene hadde jeg egentlig tenkt å spare til nye vintersko mine gamle var hullete. Men sko får vente.
Utmattet slepte jeg to tunge poser gjennom porten, opp tre etasjer uten heis. Kjetil var ikke hjemme ennå, så det var bare å bite tenna sammen.
Idet jeg kom inn, hørte jeg han snakke lavt i telefonen på soverommet. Jeg listet meg forbi og hørte den så velkjente stemmen til Kristin dundre gjennom høyttaleren.
Ta og bestill de reisene nå mens det er tilbud! Vi har jo lenge drømt om det hotellet på Gran Canaria alt inkludert, første linje mot havet! Øivind fikk forskudd i går, så vi slang inn alle pengene. Det ble dyrt, over 24.000 kroner men man skal jo leve!
Jøss, så bra, svarte Kjetil med respekt.
Jada, men vi sparer inn på maten hjemme nå, altså! Makaronigrateng og wienerpølser om hverandre. Bare vent i helga spiser vi hos dere, Dorte dekker jo alltid opp som til fest. Det er laks, det er kjøtt, det er salater. Vi spiser oss mette for flere dager, kan leve på yoghurt frem til onsdag det sparer oss for masse. Si fra til Dorte at Daniel vil ha røkelaks! Greit, vi kommer i ett håper dere har noe digg klart, gliste hun.
Kjetil la på og mumlet fornøyd.
Jeg sto fortsatt i gangen, hånda nummen av vekten på posene. Men følelsen i magen var mye verre. Misbruk. Totalt manglende respekt. Hun som ikke hadde råd til sjømat hjemme, brukte, uten å blunke, min tid og mine kroner uten en tanke. 24.000 på Syden? Jeg måtte nøye meg med gamle støvler, men de kunne spise seg mette hos oss for å spare til egen luksus.
Rolig satte jeg handleposene på kjøkkengulvet, slo på lyset og så meg rundt. Jeg pustet dypt. Nok var nok. Den bøyde ryggen og ydmykheten jeg alltid hadde vist, ble borte i et brøkdels sekund.
Uten å lage drama, gikk jeg systematisk til verks. Steika og det dyre pålegget pakket jeg bort i fryseren. Osten, røkelaksen og annet snadder la jeg i en boks nederst i kjøleskapet bak grytene. Kaken delte jeg i to, halve i boksen, halve på fat med lokk.
Kjøkkenet ble stående rent og tomt. Ikke engang kaffetrakteren fikk stå fremme.
Resten av kvelden laget jeg bare enkel middag til oss ris og varme karbonader. Kjetil, ferdig på sofaen, la ikke merke til mangelen på duft og hjemmelagd bakeverk. Han forutsatte selvsagt at jeg ordnet alt til i morgen.
Lørdagen kom med ro. Jeg sov lenge for første gang på årevis. Tok en lang dusj, laget espresso og skar en bit av den fine, gjemte osten. Satte meg med bok i lenestolen ved vinduet og nøt stillheten.
Rundt ni-tiden våknet Kjetil.
Dorte, hvorfor er du ikke på kjøkkenet? Kristin og dem kommer jo om en time. Er kokeplata ødelagt? spurte han, forvirret, idet han så det tomme bordet.
Neida, alt fungerer. Men jeg har fri i dag. Søndagsfri, svarte jeg, uten å se opp fra boka.
Han ble perpleks.
Hva mener du? Skal vi servere dem ris og gamle karbonader, da?
Du kan koke grøt eller handler selv. Lommeboka di ligger i entreen, svarte jeg sindig.
Enda trodde han jeg spøkte.
De blir jo skuffet, ikke vits å være sur for at vi får besøk. Kan jeg i det minste bruke varene du handlet i går?
Matvarene er til oss denne uka. Jeg gir ikke bort mer, ikke når dere sparer til en dyrebar sydentur på at jeg skal betale for helgekosen.
Nå så han på meg med alvor. Jeg hørte tilfeldigvis hele samtalen din med Kristin i går. Ja, alt sammen. Dette kjøkkenet er stengt for veldedighet, sa jeg med den mest kontante stemmen jeg har brukt på årevis.
Han ble rød i ansiktet.
Akkurat da ringte det på døra. Kristin, Øivind og Daniel trampet inn lydene fra sko, jakker, vesker. Duft av billig parfyme.
Endelig! For et kaos på E6! Hvor er tøflene våre? Daniel, ikke gni jakka di inntil døra, ropte Kristin.
Hun stakk hodet inn på kjøkkenet, studerte det tomme bordet og rynket brynene.
Dorte, hva ER dette? Vi er sultne! Har spart plassen til dine biffstrimler, utbrøt hun.
Jeg la boka varsomt på vinduskarmen og reiste meg sakte.
Hei, Kristin. Hei Øivind. Det blir ikke noe middag her i dag. Jeg har fri.
Hun blunket forskrekket. Kjetil sto taus i døråpningen.
Dette er bare tull. Klokka er ett, Daniel har timeplan, han TRENGER å spise! skrek hun.
Han kunne spist hjemme, eller på café på veien, svarte jeg med et smil.
Øivind sank ned på krakken, sur og kald.
Skal vi reise fra Strømmen hit for å se på tomt bord? Er du morsom eller hva?
Det finnes ikke mat her til dere, svarte jeg rolig. Fikk tilfeldigvis vite at dette hjemmet er blitt brukt til å spise seg opp for sydenturens skyld.
Kristin gispet. Fargen skiftet fra blek til rød.
Kjetil! Hadde du på høyttaler? utbrøt hun.
Sorry, jeg ante ikke Dorte hørte det… trodde hun var på kjøkkenet, mumlet han.
Så hva så? Ja vel, vi sparer, og vi har familie det er da din plikt å hjelpe søsteren din! Ingen barn, god råd du kan saktens spandere litt på oss! gneldret hun.
Ingen her har plikt til noe som helst, svarte jeg hardt. Dette er min leilighet, og det er ikke en kafé. Ingen flere gratis måltider for å sponse sydenturene deres. De siste månedene har kveldene deres kostet meg over 5.000 kroner. Jeg bruker den heller på meg selv enn på noen som ler bak ryggen min over hvor lettlurt jeg er.
Regner du opp hver brødskive min sønn har spist? ropte Kristin på gråten, grep seg til brystet og håpet på støtte fra mannen.
Øivind reiste seg truende.
Du skal ikke snakke til oss sånn i vårt eget hjem, glefset han.
Ro deg ned, Øivind, sa Kjetil bestemt og stilte seg foran meg. Ingen får be Dorte ut på kjøkkenet mer.
Første gang på seks år viste Kjetil en styrke jeg ikke hadde sett før. Han så på søsteren, og hun forstod ikke hva som traff henne.
Hun skal ikke lenger varte dere opp. Dere kommer hit for å spise gratis, aldri for å hjelpe eller spørre hvordan vi har det. Ikke engang en kake har dere hatt med. Dette er slutt, sa han.
Så du bytter søstra di mot DENNE gjerrige apotekeren! Da trenger du ikke regne med å se oss igjen! Jeg skal si det til mamma!
Ta den praten med hvem du vil. Døra er der. Gå innom Kiwi og kjøp Daniel noen pølser, så er dere fornøyde, sa jeg iskaldt.
Høylytt og indignert feide de ut av gangen.
Stillheten som la seg etterpå var nærmest magisk. Jeg sto i kjøkkenet, hendene skalv men det var en god, sterk følelse av frihet.
Kjetil kom bort til meg og så på meg med ekte anger.
Unnskyld, Dorte. Jeg har virkelig ikke skjønt hvordan dette har sett ut. Jeg har latt deg ordne alt, og bare fulgt strømmen. Unnskyld.
Det viktigste er at du ser det nå, svarte jeg mildt. Din familie er min familie også, men respekt for hjemmet og for oss må ligge til grunn. Neste gang får de gjerne komme med en kake og gode intensjoner, og først etter at de har beklaget. Inntil da er det pause.
Avtale, nikket Kjetil. Og siden vi likevel har huset for oss selv: Skal vi bestille pizza? Eller kanskje sushi? Jeg betaler. Ingen oppvask.
Jeg lo for første gang på lenge, lett og ekte.
Ta en pizza. Og sett på filmen vi lenge har snakket om å se.
Mens Kjetil tastet på mobilen, tok jeg ut halvparten av sjokoladekaken som jeg hadde spart til oss, lagde meg ny kaffe og nøt et øyeblikk av ro med meg selv ved det rene kjøkkenbordet. Nå ventet en helg som virkelig bare var vår.
Av denne dagen lærte jeg følgende: Å sette grenser er ikke å være slem, det er å ta vare på seg selv og det er på tide å slutte å la andre bruke ens velvilje til sine egne fordeler.
