Jeg er 31 år gammel og har to døtre på 3 og 1 år, jeg jobber ikke og er hjemmeværende og det er helt og holdent mitt eget valg!
Da jeg fikk mitt første barn, tenkte jeg kanskje litt naivt at «bestemødrene vil nok trå til i starten». Som det viste seg, var de egentlig mer til bry enn til hjelp, og jeg måtte klare alt på egenhånd.
La meg fortelle litt mer om det:
Etter fødselen av datteren min, og enda mer etter hjemkomsten fra sykehuset, følte jeg meg fullstendig hjelpeløs jeg ante ikke engang hvilket bein jeg skulle stå på i møte med babyen. Alt som nå, etter to barn, virker helt selvfølgelig var for tre år siden kilde til fullstendig kaos hjemme.
Selvsagt oppdaget jeg at ingen bruksanvisning for babystell var printet inn i hodet mitt.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en slags forventning om at den eldre generasjonen som hadde erfaring, selvfølgelig visste hvordan man skifter bleier, bader babyer, gir mat, klipper negler og hva som skal til om barnet er sykt. Men jeg måtte bare lære alt selv, for det viste seg fort at selv de ikke var enige om hvordan man bader en baby og da var det bare å finne ut av det selv.
Nå kan jeg skifte bleier og gjøre alt det andre med glans.
Jeg er selvsagt veldig takknemlig for alt mamma og svigermor har gitt meg, og det får meg noen ganger til å trekke litt på smilebåndet:
Bestemor 1 (svigermor):
– Du burde alltid lese en bønn over vannet før barnet drikker det.
– Et halvt år senere kjøpte jeg vannfilter.
– I mellomtiden handlet jeg inn grønnsåpe kun denne måtte barnet vaskes med. Den skulle også brukes på utslett.
– Du oppdrar barna feil, derfor blir de syke (spør meg ikke hvorfor).
– For at ungen skal slutte å gråte, bør du ta med henne til en klarsynt det vil hjelpe.
Bestemor 2 (mamma):
– Gråt er ikke noe å bry seg om, det går over av seg selv.
– Feber? Gi en Paracet, så blir det bedre.
– Barna får altfor mye leker, dere bør være mer måteholdne.
– Jeg kommer lørdag klokken 13 for å være barnevakt, men da må jeg dra på kino klokken 16 slik er det hver helg.
– Søtt og salt kan gis til spedbarn fra seks måneder omtrent. Hvis ungen vil smake, så la henne bare prøve.
Jeg er glad i mamma, men nå har jeg begynt å stille spørsmål ved hvordan vi egentlig ble oppdratt!
Hva vi fikk servert, og hvordan sykdom ble ignorert eller ikke behandlet. Vi ble ofte satt bort til mormor, og jeg husker at vi i praksis bare fikk makaroni hele dagen, mens hjemme var det mye tung mat. Da jeg hostet som liten, ble det aldri gjort noe, og det endte opp med at jeg fikk kikhoste. Nå begynner jeg å skjønne hvor mine plager med bukspyttkjertel og lever kommer fra.
Konklusjonen min er at jeg trives i lag med bestemødrene våre, men jeg klarer ikke å se for meg å overlate barna til dem i flere dager. Under tilsyn ja. Jeg er ikke hysterisk, men jeg er faktisk litt reddMen akkurat slik som jeg måtte lære alt på egen hånd, får mine døtre også lov til å lære sammen med meg. Vi roter, ler, gråter og lærer og det beste av alt er at vi gjør det etter vår egen oppskrift. Kanskje vil jentene mine en dag smile av mine råd, kjøpe sitt eget vannfilter eller lure på hvorfor jeg mente at grønnsåpe kunne kurere alt. Da håper jeg at de også vil kjenne den samme stoltheten over å tørre å stole på seg selv, ta egne valg og være like glade for at de fikk vokse opp i akkurat vårt lille kaos.
For i slutten av dagen handler det ikke om hvem som har de beste rådene, men om hvem som er villige til å være der, dag ut og dag inn i rot, med makaroni, hjemmelagde regler, og den store, uendelige kjærligheten. Og akkurat det vet jeg at vi har fått til, midt mellom gamle vaner og nye veier.
