Ingenting, kjære mamma! Du har ditt eget hus, ikke sant? Der bor du. Ikke kom hit med mindre vi inviterer deg.
Mamma bor i en liten, koselig bygd ved elvebredden. Bak tomta hennes ligger ei stripe med skog, og når det er sesong, kan du finne masse bær og sopp der. Helt siden jeg var liten har jeg løpt rundt på disse engene med en kurv, og virkelig kjent på gleden med naturen. Jeg giftet meg med en jeg gikk på skole med, og foreldrene hans bor ikke så langt unna mamma, bare på andre siden av veien, men de har ikke tilgang til elva og skogen. Derfor bor vi alltid hos mamma når vi kommer fra byen.
I det siste har mamma endret seg mye om det er alder eller litt misunnelse på mannen min vet jeg ikke, men feriene våre har gått fra å være koselige til å ende i krangling. Vi klarte sjelden å komme oss gjennom det på en rolig måte. De få gangene vi bodde hos svigermor og svigerfar, kom mamma bort og startet en ny krangel, denne gangen med moren til mannen min, over små bagateller. Svigermor ble så sur at hun ropte så hele gata hørte hvordan de kastet gamle uenigheter frem og tilbake.
En måned senere, da alt hadde roet seg, fikk mannen min og jeg en god idé vi ville bygge vårt eget hus, så ingen trengte å bli fornærmet eller irritert, og vi kunne føle oss hjemme uten drama.
Det tok ganske lang tid å finne tomt, men til slutt gikk det på et vis. Svigermor og svigerfar kastet seg inn med hjelp, og svigerfar var på byggeplassen nesten hele tiden, og ga alt for oss.
Den eneste som bare skapte trøbbel, var mamma. Hun kom stadig innom, skulle gi råd, kritiserte alt vi hadde gjort det føltes som hun aldri lot oss være i fred. Så vi fikk bygd huset, men det føltes som et mareritt.
Et år senere sto huset ferdig, og vi tenkte vi endelig skulle få puste ut. Men neida! Mamma ville ikke slutte å komme på besøk, og hun mente at vi burde hjelpe henne mer, og anklaget oss for å være egoistiske. Hun overså helt at mannen min alltid hadde gjort småjobber for henne slått gresset, fikset taket og sånt.
En dag sa mamma plutselig:
Hvorfor kommer dere hit? Bli i byen deres! Og om dere først kommer, så skal dere liksom vise fram hvor mye dere har fått til.
Det var dråpen for mannen min. Han gikk rolig bort til henne, men det var noe med roen hans som fikk henne til å trekke seg mot døra.
Hva gjør du, svigersønn…?
Ingenting, mamma. Du har ditt hus, bo der. Og ikke kom hit før vi inviterer deg. Gi oss fri en helg av og til. Hvis du trenger hjelp, ring oss og om det skulle brenne, kommer vi selvfølgelig!
Hva mener du med “om det skulle brenne”?
Mamma gikk nesten løpende ut døra. Jeg måtte jobbe for å ikke le da jeg så henne kikke seg rundt mens hun hastet mot porten. Mannen min dro på skuldrene og sa:
OK, kanskje jeg tok litt hardt i med det med brann.
Nei, det var akkurat passe.
Vi lo sammen mens vi tenkte på ansiktsuttrykket til mamma. Siden den dagen har det vært ro hjemme hos oss. Mamma kommer ikke lenger på besøk, tar imot hjelp fra mannen min, men samtalen er bare ja eller nei. Jeg tror fortsatt hun tenker litt på det der med brann…
