Er det dette du leter etter? Hun rakte ham brevet.
Kåre ble kritthvit i ansiktet.
Vilde, du… du må ikke tro… Arne Dette
Hva er det jeg ikke skal tro, Kåre? At svigermoren min lever og sitter i fengsel? At dere tror jeg er godtroende og blåøyd?!
Hva mener du en måned? Vilde, vi ble jo enige om å leie fram til høsten!
Min yngste har akkurat begynt i barnehage, og jeg har fått meg jobb i nærheten
Hva skjedde?
Vi betaler jo i tide, lager ikke støy
Det handler ikke om dere…, Vilde nølte. Jeg må tilbake til min egen leilighet.
Hvorfor det? Har dere kranglet?
Ikke still så mange spørsmål, vær så snill.
Akkurat én måned fra i dag!
Jeg ordner med tilbakebetaling, og dere får depositumet tilbake.
Unnskyld…
Vilde la på røret og grøsset. Hun lengtet etter å avslutte alt dette
***
Vilde stirret tomt på konvolutten som lå på kjøkkenbordet.
En grå, uanselig konvolutt som hun nettopp hadde hentet opp fra postkassa sammen med reklame og faktura for fibernett.
Arne hentet vanligvis posten selv, men i dag hadde hun åpnet kassa.
Stempel. Avsenderadresse. KIF, Trondheim Kretsfengsel.
Og navnet: Johanne Kristiansen.
Dette navnet hadde Vilde hørt et par ganger førdet var moren til Arne. Altså svigermoren kvinne Vilde aldri hadde møtt.
Hun hadde aldri forestilt seg at kvinnen som hadde gitt mannen hennes livet, fortsatt levde.
Jeg har ingen igjen, Vilde, sa Arne på deres tredje date, mens de tørket regndråper på et billig konditori. Faren min forsvant før jeg ble født. Aldri sett ham.
Og mamma… hun døde da jeg var tjue. Hjertet. Jeg er en sånn som bare ruller videre, alene og rootløs.
Helt alene? Vilde holdt nesten på å gråte av medlidenhet. Ingen tanter, ingen onkler?
Det er visst noe slekt langt oppe i Finnmark, men vi har ingen kontakt.
Det er enklere sånn. Ingen familiesladder, ingen søndagsmiddag hos sviger. Bare deg og meg.
Hun tenkte bare:
«Herregud, så sterk han er. Å klare seg, og likevel være vennlig…»
Hun overøste ham med omsorg, prøvde å fylle alle hullene av morskjærlighet han aldri fikk.
Så kom et lite, enkelt bryllup, kun for de nærmeste.
På hennes sideforeldre, noen få venninner; på hans bare barndomsvennen Kåre, som hele kvelden var uvanlig stille og aldri møtte blikket hennes.
Hun tenkte det skyldtes sjenanse. Nå visste hun bedre: Kåre var redd for å si for mye.
Hvor ligger hun gravlagt? spurte Vilde et halvt år etter bryllupet. Kanskje vi kan dra ut og stelle graven? Det er jo mamma…
Arne rykket til, snudde seg bort og begynte å fikle med skjortekragen.
Langt herfra. Ute i bygda. Det er et gammelt, nesten forlatt kirkegård.
Jeg drar dit alene en dag. Ikke tenk på det, du. Det er tung stemning der.
La oss heller bry oss om de levende.
Og hun trodde på ham. Dumma!
***
Ytterdøren gled opp, Vilde rykket til og gjemte konvolutten i skrivebordsskuffen under noen rabattkuponger fra Meny.
Hei, elskling! Arnes stemme var like lett og varm som alltid. Hvordan har Stormen vår hatt det i dag?
Han kom inn på kjøkkenet, ville kysse henne på hodet, men hun trakk seg umerkelig bort.
Går det bra? Sliten? Han rynket pannen, så henne inn i øynene. Sov ikke Martin i natt igjen?
La meg ta ham, så kan du legge deg på sofaen.
Jeg ordner middag.
Ikke trenger du lage mat. Jeg er ikke sulten. Arne, posten kom i dag
Han stivnet et sekund, bare et glimt, men Vilde la merke til det.
Ja vel? Hva var det? Regninger igjen?
Regninger. Reklame. Bare det.
Han pustet lettet ut, som en slapp lineblåse.
Bra! Går og vasker hendene før jeg hilser på junior. Har savnet ham.
Vilde så ryggen hans. Mannen hun brukte livet sammen med, han som delte alt med henne, løy henne rett opp i ansiktet.
Så hjerteløst at hun fikk kvalme.
«Regn meg som foreldreløs,» sa han.
Men fra Trondheim Kretsfengsel skrev Johanne Kristiansen.
Hva satt hun inne for? Hadde hun drept noen? Stjålet? Svindlet? Hvor lenge?
Vilde så for seg at om et år eller to så ringte det på døren, og der sto en kvinne med hardt blikk og fortid bak murer.
Og sa:
«God dag, sønn, god dag svigerdatter. Og hvor er barnebarnet mitt? Nå skal jeg bo hos dere!»
Vilde var ikke redd for seg selv, bare for Martin.
Hvordan skulle han vokse opp med en farmor som satt inne?
Hvordan kan man engang slippe en straffedømt kvinne nærheten av barnet sitt?
Vilde, vil du ha te? ropte Arne fra stua. Det er tilbud på bleier på Rema, fant et hefte i skuffa. Vi må huske det i morgen.
Hun svarte ikke. Hun åpnet mobilbanken og sjekket hva hun hadde på sin egen konto.
Det burde være nok for en start. Leiligheten i et annet strøkdet passet bra.
De som leidde ut flyttet om en måned. Hun trengte bare å holde ut, uten å røpe seg.
***
Arne dro på jobb, etter å ha kysset Martin lenge på kinnet og lovet å komme hjem tidlig.
Vilde så på dem med avsmak. Hvordan våget han å lyve slik? Går det an å skjule noe sånt?
Da han gikk, tok hun frem brevet. Hun tvang seg til å la det ligge, men det klødde i fingrene etter å åpne.
Hva om hun ikke klarte å gå, om hun leste det? Hva om det stod noe …
Nei, sa hun fast til seg selv. Det spiller ingen rolle. Han har løyet for meg i nesten to år!
Det ringte på. Vilde skvatt til.
Foreldrene gir alltid beskjed. Venner? Hun kikket i dørspionenutenfor sto Kåre. Han viftet nervøst, kastet blikk mot heisen.
Vilde åpnet døra.
Kåre? Arne er på jobb.
Jeg vet, Vilde Kåre trykket hendene hardt i lomma. Skulle bare innom. Kanskje Arne har glemt garasjenøkkelen hjemme?
Han sa den skulle ligge på kommoden.
Nøkkel? Hun hevet øyenbrynene. Ikke sett noen nøkkel. Sikker på at han la den der?
Han sa det… Du, Vilde, Arne mente jeg skulle sjekke postkassa for en hentelapp og se om noe var kommet.
Jeg tok posten inn i dag. Hvorfor?
Kåre kremtet.
Vi venter på en reservedel, han ba meg sjekke om det kom noe varsel.
Vilde gikk sakte inn på kjøkkenet, plukket opp den grå konvolutten, kom tilbake.
Var det dette du lette etter? Hun rakte ham brevet.
Kåre ble lav i ansiktet.
Vilde, du må ikke tro… Arne Det
Hva er det jeg ikke skal vite, Kåre? At svigermor lever og sitter inne? At jeg er en barnslig blåveis for dere?
At jeg har fått barn med en jeg ikke kjenner familien til?
Han ville bare det beste! Kåre begynte å hviske, stemmen hakket. Han vil bare leve normalt.
Mora hans Det er en krevende dame, Arne har fått nok. Du aner ikke.
Han har ikke onde hensikter! Han slettet henne for at du skulle slippe å være redd!
Slettet henne? Vilde lo kort og hardt. Kåre, hvordan kan man slette sin egen mor? Og så lyve til meg.
Han fratok meg muligheten til å velge. Å vite hvem jeg fikk familie med.
Familie, sier du? Kåre viftet vekk spørsmålet. Det er bare henne igjen, med sine… mørke saker.
Vilde, gi meg brevet, vær så snill? Du har ikke lest det? Jeg gir det til Arne. Han forklarer alt.
Gå nå, Kåre, sa Vilde lavt. Og brevet får du ikke. Det er til Arne Kristiansen, bare han kan hente det. I min hånd.
Hun smelte døra foran en rådvill Kåre.
***
Hele dagen forsvant som i tåke. Vilde matet sønnen, byttet klær, trillet ham i gården, men tankene sirklet bare rundt kaoset.
Hva var viktigst å ta med? Barnevognen, babyutstyret, dokumentene. Møbler? Det fikk være.
I leiligheten hennes i utkanten stod en gammel sovesofa og et klesskap. Mer trengte hun ikke.
Klokken seks var hun iskald.
Hun dekket bordet, lagde middag, la sønnen og ventet på mannen.
M-m-m, det lukter himmelsk! Arne kom inn, gjorde seg til som om alt var vanlig. Se hva jeg kjøpte! Nye leker til Martin, så han kan høre på rolige melodier!
Vilde satt stille. Foran henne lå den grå konvolutten. Arne stakk inn hodet, masken droppet.
Fant Kåre noe? hvisket han.
Jeg fant. Kåre kom etter deg, skulle hente brevet. Men jeg ga det ikke fra meg
Arne sank sammen på stolen.
Hvorfor, Arne? Hvorfor sa du at hun var død?
Fordi hun døde for meg for tolv år siden, hvisket han og så henne inn i øynene, blanke av tårer. Første gang hun ble dømt. Kom ut et halvt år og havnet i fengsel igjen.
Du er fra en ordentlig familie: far ingeniør, mor lærer. Du ville aldri forstått. Hun er svindler, notorisk.
Og du mente det var greit å lyve? I ett år? hylte Vilde. Ser du ikke hvor mye du har knust tilliten?
Jeg var redd for å miste deg! Arne spratt opp. Du hadde gått, sagt «nei takk, ikke sønn av en kriminell, kanskje det sitter i blodet».
Jeg ville at Martin skulle vokse opp normalt. Jeg valgte å være foreldreløs fremfor sønn av en svindler.
Nå får han en fraskilt far i stedet, svarte Vilde iskaldt.
Arne stivnet.
Hva? Du tuller, Vilde? På grunn av et brev? På grunn av at jeg skjulte det?
På grunn av at jeg ikke kjenner deg, Arne. Hvis du kan finne på å mytologisere morens død, hva mer lyver du om?
Hvem er faren din, egentlig? Kanskje han også er i fengsel?
Vilde, nå drar du det langt…
Nei, det gjør jeg ikke. Jeg har allerede gitt beskjed til utleier. Jeg flytter om en måned. Leverer inn skilsmissen i morgen.
Arne ba. Han sto lenge på kne, tynget av anger, sa det var for hennes skyld.
Men Vilde hørte ham ikke. Hun hadde allerede bestemt seg.
***
Leietakerne er ute, nå bor Vilde og sønnen for seg selv. Samlivet med Arne er over, men han håper fremdeles på forsoning. Han skjønner ikke hva han har gjort galthan prøvde jo bare å beskytte familien sin
Han ser sønnen sin jevnlig og forsørger ham. Men Vildes tillit vinner han aldri tilbake. Hun har ingen planer om å gi ham en ny sjanse.
