«Vi må bestille lilla tapet,» sa mannen til Ingrid. «Ser du ikke at det ikke passer til gulvet? Beige hadde vært bedre…» «Moren min liker ikke beige, det vet du jo!» «Men moren din liker gratis oppussing,» svarte Ingrid.
Svigmoren hadde en gang antydet at det hadde vært hyggelig om de pusset opp leiligheten hennes. Ingrid svarte ikke, men mannen hennes likte selvsagt ideen det handlet jo om hans egen mor. Ingrid var imot, men lot være å si noe.
Til syvende og sist var det jo ikke hennes sak, tenkte hun. Hvis han må gjøre det, så la ham gjøre det. Svigmoren var veldig klar: Hun ville bare se resultatet. Ikke noe «takk», bare en ønskeliste. «Ingrid, dette er ikke gratis oppussing, det er fra sønnen min,» forsikret Per henne. Jada, selvfølgelig.
Det er klart det er det. Moren elsker ting hun får uten å betale. Derfor sa hun alltid det til Per: Om moren ikke var fornøyd, ble det gjort på nytt. Ingrid visste at hun hadde rett. Til slutt var oppussingen ferdig, og moren kom på besøk. Hun gikk gjennom leiligheten og sa:
«Dette ser ikke bra ut. Tapetet er ikke slik jeg hadde forestilt meg. Og kjøkkenet… Hva slags skap er dette? Alt er så dårlig gjort at jeg ikke finner ord. Jeg burde anmeldt dere!» «Og hvem skal du gå til sak mot? Din egen sønn, som har betalt for alt?» «Slapp av, Ingrid. Jeg bare fleiper.»
Mor var helt tydelig i dårlig humør. Svigermor hadde forventet en dyr oppussing, men hadde fått en helt vanlig. Alt var nytt og pent, men absolutt ikke så eksklusivt som hun kanskje hadde sett for seg. Derfor likte hun det ikke. Per og Ingrid hadde ikke råd til noen luksusoppussing. De hadde gjort sitt beste, men moren sa ikke engang takk.
«Ingrid, jeg tror ikke mor liker det vi har gjort,» sa Per en dag. «Selvfølgelig gjør hun ikke det! Liker din mor egentlig noen gang noe, da?» «Hun ville vel ha enda mer…» «Hør, vi har ikke penger til slikt!» «Kan vi ikke bare ta opp et lån?» kom svigermoren plutselig inn med.
Ingrid visste at hennes egen mor aldri ville foreslått noe sånt. For morens skyld kunne de sikkert ha lånt noen kroner eller lånt av noen de kjente. De skulle selvfølgelig betalt tilbake i tide. Kanskje slengt inn noen ekstra kroner i renter. Ingrid synes det var altfor mye. Men Per svarte før henne: «Mamma, du vet hva jeg mener om lån. Spesielt for oppussing. Alt er gjort skikkelig, med god smak. Hva mer vil du?» «Vi kunne i det minste gjort kjøkkenet en gang til!» sa moren og smalt igjen døra.
«Per, hun har virkelig ingen skam lenger,» sukket Ingrid. «Du vet jo, Ingrid, hun har kort lunte.»
Byggvarehuset var fullt av folk. Ingrid holdt et nytt bordduk, Per balanserte noen rørdeler. Det så ut som de ikke kjøpte mye, men summen ble likevel betydelig. Slik var det hele veien. Det virket som det aldri tok slutt.
Ingrid stoppet plutselig opp. «Du sa vi ikke hadde mer penger til oppussing.» «Det stemmer, vi måtte låne litt.» «Nå har jeg fått nok!» hun satte bordduken tilbake i hylla. «La noen andre kjøpe den. Vi har gjort nok for din mor nå. Har dere virkelig lånt penger for hennes skyld? Nå er det nok. Du skal ikke tørre å krangle med meg om dette!» Ingrid gikk mot utgangen. Per fulgte etter henne. Selv om det var hans egen mor, var det kanskje nok nå…
Av denne opplevelsen lærte jeg at det finnes grenser for hva man skal strekke seg til. Det er lov å gjøre noe for andre, men på et tidspunkt må man sette foten ned selv overfor familie.
