“Å, mamma, steker du fisk igjen?” sa Ingrid mens hun kikket inn på kjøkkenet. “Det er som om jeg skulle åpnet vinduene og satt på ventilatoren,” svarte Sigrid.
De siste fire månedene, etter at datteren flyttet inn hos henne, har Sigrid funnet unnskyldninger flere ganger om dagen. “Middagen ble for salt, eller hun brettet klærne på feil sted. Eller TV-en på rommet hennes står for høyt på.”
Sigrid hadde ikke engang lagt merke til hvordan hun begynte å gå på tå i sitt eget hjem. Hun gjorde alt stille og diskret for å ikke forstyrre datteren og svigersønnen. I starten virket alt greit…
Etter bryllupet bestemte Ingrid og mannen hennes, Lars, seg for å bo for seg selv. De begynte å leie en leilighet i Oslo. De besøkte moren i helgene. Det var forståelig de hadde jobb og sitt eget liv.
En dag følte Sigrid seg ikke bra. Naboene ringte etter ambulanse. Sønnen, Lars, kom også raskt. Da Ingrid ble utskrevet fra sykehuset, sa hun til moren sin: “Vi har en overraskelse til deg. Jeg tror du vil like den. Du får se når du kommer hjem.”
Sigrid kom inn i leiligheten og snublet straks over noen bager i gangen. “Vi har snakket sammen og bestemt oss for å flytte inn til deg. Vi skal ta vare på deg.”
Sigrid ble sjokkert over barnas handlinger. I starten var Ingrid virkelig til stede og hjalp moren. Hun vasket, lagde mat, strøk klær. Men etter et par måneder begynte hun å glemme hvorfor hun var der. Sigrid ble frisk igjen og begynte å gjøre alt selv. Mens barna var på jobb, laget hun middag og holdt rent. Ingrid ba moren om å ta det med ro flere ganger, men Sigrid overbeviste henne om at hun følte seg mye bedre.
Ingrid og Lars oppdaget raskt fordelene ved å bo hos moren. De trengte ikke å betale lei. Huset var rent og maten sto ferdig.
“Mamma, i dag kommer noen venner til oss. Hvorfor går du ikke til naboen og tar en kopp te? Da får vi det hyggelig, og du slipper å føle deg alene,” sa datteren en dag.
Sigrid hadde egentlig ikke lyst til å gå ut på kvelden. Dessuten pleide naboen å legge seg tidlig. Det var varmt ute, så hun bestemte seg for å ta en liten spasertur rundt huset og få litt frisk luft. Tiden gikk, og gjestene var fortsatt der. Sigrid ville legge seg, men ventet på at datteren skulle ringe og be henne inn.
En nabo med en hund kom ut, og etter en halvtime kom de tilbake, men Sigrid satt fortsatt på benken. “Unnskyld, går det bra med deg?” spurte naboen. “Ja. Det er bare det at datteren min har besøk, og jeg vil ikke forstyrre.” “Du husker kanskje meg, jeg bor i første etasje,” sa Frank. “Ja, jeg husker deg.”
De hadde hilst på hverandre flere ganger, men samtalen hadde aldri gått langt. Franks kone døde nylig. Barna hans bor for seg selv. “Kom inn til meg og ta en kopp te. Jeg er sent ute til sengs, og det har blitt litt kjølig. Ring datteren din og si at du er hos meg en stund.” Sigrid ringte Ingrid, men hun svarte ikke. Det virket som hun ikke tenkte særlig på moren akkurat da. “La oss gå,” svarte Sigrid.
De drakk te og pratet. Plutselig ringte Ingrid: “Mamma, hvor er du? Gjestene har vært borte lenge, vi skal legge oss, men du er fortsatt ikke hjemme.”
Datterens stemme hørtes misfornøyd ut igjen. Sigrid skjønte ikke hva hun hadde gjort galt denne gangen. Hun gjorde seg klar til å gå hjem. Frank fulgte henne ut.
“Det er ikke akkurat som om jeg har to etasjer å gå opp,” sa Sigrid. “La meg følge deg. Det føles bedre,” svarte Frank.
Siden da har Sigrid ofte besøkt naboen. De drakk te sammen eller lagde middag.
Noen ganger lagde Frank mat etter egne oppskrifter. Denne dagen var Sigrid igjen hjemme hos Frank. Det var bursdagen til svigersønnen, og det var gjester hjemme hos dem. “Det er så stille og fredelig her,” sa Sigrid en dag. “Du kan bli her så lenge du vil,” tilbød Frank. Han så på henne med et blikk som gjorde det klart at han mente det. “Jeg skal tenke på det,” svarte Sigrid med et smil. Men hun visste allerede at hun kom til å si ja.
