Det har gått en stund siden forholdet mitt til foreldrene mine begynte å forvitre, spesielt etter at jeg tok mine egne valg basert på mine egne drømmer, og ikke på deres veiledning. Fra jeg var liten, ble hele livet mitt nøye overvåket av demhver minste beslutning, hver aktivitet. Alltid skulle jeg være best på skolen, og fritiden min måtte brukes på det de anså som nyttig og verdifullt. Å ha nære venner i barndommen var aldri noe de oppmuntret, og ingen av mine prestasjoner ble noen gang feiret; de var bare forventet.
Deres bilde av det perfekte barnet gjorde at hverdagen min føltes tom for ekte glede, for mine interesser og drømmer ble gang på gang satt til side. Jeg fikk ikke lese skjønnlitterære bøker; alt jeg kunne gjøre måtte ha en læringsverdi. Selv når det kom til valg av studiested, fikk jeg ikke bestemme selv. Jeg endte opp på universitetet de valgte, og selv om jeg presterte godt, ble presset om å alltid være perfekt til slutt altfor tungt å bære.
Midt oppi alt dette strenge kontrollregimet fant jeg kjærligheten. Han heter Lars. Jeg visste jo at foreldrene mine aldri ville godta forholdet vårt, så vi valgte å holde det hemmelig. Frykten for deres reaksjon var stor. Til slutt tok Lars og jeg mot til oss, og giftet oss i stillhet, langt unna deres konstant overvåkende blikk. Som jeg hadde forventet, ble de rasende. De kritiserte meg og var skuffetjeg ble aldri det perfekte barnet som de så nøye hadde forsøkt å forme.
Da jeg ble gravid, vokste misnøyen deres bare sterkere. Heldigvis var familien til Lars varmere og mer støttende, mens mine egne foreldre bare ble enda mer avvisende og distansert. Da barnet vårt ble født, dukket de ikke opp for å hilse eller gratulere; de brukte heller anledningen til å fortelle meg hvor mye jeg hadde ødelagt fremtiden min. Hver gang jeg prøvde å nå mamma, svarte hun ikkedet gjorde at jeg ble sittende igjen med en følelse av å ha blitt forlatt av de som burde stått meg nærmest.
Jeg innså etter hvert at ønsket deres om å kontrollere meg var sterkere enn kjærligheten til meg, og at de valgte å bryte båndene med meg bare fordi jeg ville leve mitt eget liv og være lykkelig. Nå har jeg falt til ro med at vår relasjon kanskje aldri vil bli som før. Jeg har sluttet å håpe på forsoning, og akseptert at deres strenge forventninger ikke lar seg forene med min egen søken etter lykke og selvstendighet. Selv om det gjør vondt å være fremmedgjort fra foreldrene mine, har jeg funnet trøst og støtte hos Lars og hans familiede gir meg den kjærligheten og aksepten jeg alltid har savnet. Veien hit har vært krevende, men jeg har lært at min lykke ikke skal måles med andres forventninger. Jeg vil fortsette å bygge et liv fylt av varme og kjærlighet, selv om det betyr å legge bak meg de gamle, kvelende standardene.
