Ikke bare naboer
Du, vet du, jeg må bare fortelle deg om noe som minner meg litt om en god gammel norsk roman. I et lite bygdesamfunn, der gatene om sommeren forsvinner i grønt og om høsten er fulle av gylne løv, bodde to familier side om side. De hadde alltid hatt et godt naboskap, hjulpet hverandre, og barna deres hadde for lengst flyttet til Oslo og Trondheim for arbeid og studier.
Men så døde plutselig Margit, kona til Ola. Tidlig en høstmorgen, da det fortsatt var grålysning, kom han løpende til naboene sine, Knut og Ragnhild, og dunket fortvilet på vinduet deres.
Hva skjer? ropte Knut, i det han kom ut på trappa kun iført pysjbuksa. Ragnhild hang et sjal rundt skuldrene og fulgte etter.
Margit Margit min Hulket Ola, og satte seg ned på trappa. Den våte, kalde høstlufta gjorde ikke stemningen lettere.
Hva er det med Margit? Skal vi ringe legevakta? spurte Knut, allerede utålmodig og stresset.
Nei Hun er borte. Margit døde i natt, svarte Ola lavt.
Naboene tok vare på ham, holdt ham med selskap til sønnen og svigerdatteren kom fra Oslo. Ragnhild ga ham både beroligende og varm suppe. Etter begravelsen gjorde de sitt beste for at Ola ikke skulle bli sittende for mye alene; de inviterte ham til middag, og Knut spilte sjakk med ham om kveldene.
Halvåret gikk, og Ola, ja, han ble jo vant til å klare seg uten Margit. Han lærte seg å lage mat, vaske klær og holde huset i orden, og sønnen kom og hilste på av og til.
En kveld i slutten av august satt Ola og Knut på verandaen, de snakket rolig mens de flyttet rundt på sjakkbrikkene. Plutselig falt Knut til siden. Ola rakk akkurat å gripe ham før han raste helt sammen.
Herregud, Knut, hva er det? Ropte han og ristet i ham, men Knut svarte ikke. Ragnhild! skrek han. Hun kom rundt hjørnet med en stor bolle nyplukka agurker og ble stiv da hun så dem.
Bollen røk i bakken, hun kastet seg over mannen sin. Han hadde død momentant legen sa det var hjertet, et slag, sånn på flekken.
Men Knut klaga jo aldri over hjertet, gråt Ragnhild.
Nå var det Ola sin tur til å støtte henne. Sønnen og dattera kom langveisfra for å være med, og da de dro, sto Ragnhild igjen med en rungende stillhet i huset. På dagtid var det greit, for Ola kom innom, hjalp med småting. Men om natta, fy søren, det var tungt. Søvnløse netter med tankene som malte rundt og rundt.
Etter hvert kom hun seg litt. Barna og barnebarna kom på besøk. Ola og Ragnhild, som begge var pensjonister, hjalp hverandre i hverdagen. Ola hadde vært historielærer for ungdomsskoleelever, Ragnhild var bibliotekar på bygdebiblioteket.
Høsten kom. Hver morgen gikk Ola ut i hagen med sopelime, og feide gule og brune lønneblader bort. Han gikk også over til Ragnhild for å feie fortauet foran huset hennes. Vinden sikret riktignok at det ikke ble ordentlig rent, men han fortsatte iherdig.
Ragnhild gløttet på kjøkkenvinduet og lo.
Ola, nå får du gi deg! ropte hun mens hun åpnet vinduet. Hele bygda vet jo du er den eneste som prøver å vinne over høsten.
Han så opp og smilte:
Hvis alle bare venter på at bladene skal forsvinne av seg selv, da går alt i kaos. Noen må jo rydde opp.
Men høstblader er nå pene, da! Se som de glitrer, protesterte Ragnhild.
Det er de, svarte han, men de er glatte som såpe! Man kan brekke lårhalsen, vet du.
Så feide han videre, og avsluttet på hennes trapp. Ragnhild kom ut med to kopper te i hendene.
Nå holder det, kom inn og ta en kopp te med honning!
Hvorfor akkurat med honning i dag? Pleier jo å være sitron, spurte han litt overrasket.
Kaldt ute, da må man ha noe søtt og varmt!
Sukkersøtt! I vår alder må vi egentlig være forsiktige, mumlet Ola.
Drikk nå, ingen krise å kose seg en gang i uka! svarte hun bestemt. Han trakk på skuldrene og smilte.
Barnebarnet mitt, Lars, ringte forresten i går, småpratet Ragnhild. «Bestemor, hvorfor bor du fortsatt alene? Kom til byen!», sier han.
Og jeg svarte bare, «Alene er jeg da ikke, har jo en god venn her!», blunket hun i retning Ola.
Han tok en god slurk te for å skjule smilet sitt.
Venn? Det er kanskje litt svakt ord, sa han.
Hva da?
Heller makker i kampen mot lønnebladene, lo han. Og hun lo med.
En dag etter ytterligere feiing så Ola ingen Ragnhild i vinduet og ble urolig. Han gikk opp trappa og banket på. Til slutt åpnet hun, pakket inn i et rutete ullpledd, rød på nesa og matt i øynene.
Jeg har nok fått en forkjølelse, sa hun stille.
Og hvem skal da servere meg te, hæ? fleipet Ola og hang ytterjakka på knaggen.
Han sjekket etter medisiner på nattbordet.
Dette holder ikke! Jeg stikker ut på apoteket, lover å ikke være lenge, sa han, før hun rakk å protestere.
Han kom tilbake snart med poser fra apoteket og fersk kylling fra KIWI. Ragnhild hadde sovnet i stolen, men våknet av den gode lukta fra kjøkkenet.
Veeel, du kan jo virkelig koke kyllingsuppe, smilte hun.
I min alder må du kunne litt av hvert, svarte han og satte en bolle varm buljong foran henne.
Herlighet, det smaker himmelsk, mumlet hun fornøyd.
Du må komme deg på beina, ellers blir det fryktelig kjedelig å feie alene, sa han med et lurt smil.
Lover, makker, svarte hun.
Uka etter var hun frisk som en fisk, og for første gang på lenge gikk de ut sammen til den lille parken nede ved elva. Det var han som foreslo det, som alltid.
Nå er det på tide du får litt frisk luft! Høsten er altfor fin til å sitte inne, sa han, og hun kunne ikke si annet enn at han hadde rett.
Løvet knaste under skoa, og det lave høstsollyset varmet fortsatt litt.
Vet du, Ola, høsten er faktisk den fineste tida, sa Ragnhild.
Spesielt sammen med noen hyggelige, svarte han.
Hun la armen i hans, og de ruslet sakte langs stien, med hver sin stripe i løvet bak seg. De pratet og lo om alt mulig.
Så, et par dager seinere, kom Ola med noe på hjertet.
Du, jeg trenger et råd
Fra meg? Hva gjelder det nå, da?
I dag har jeg saumfart hele bokhylla, men fant ingen bok om stell av kaktuser!
Kaktuser? Du har da ikke kaktuser!
Han smilte lurt og dro opp en liten grønn plante fra en pose. Nå har jeg fått det, kjøpte denne til deg, så du kan lære deg. Du er jo bibliotekar!
Og hvis den blomstrer, da kjøper du meg krone-is på Narvesen, lo Ragnhild.
Deal!
Så kom vinteren, og første snøen la seg. Ola trappet inn hos Ragnhild, skjult bak ryggen hadde han et laaangt blikk og et lite glimt av noe hemmelig.
Og nå da, Ola? Hva har du bak ryggen?
Du skjønner, jeg har tenkt Kanskje jeg heller burde bli hos deg for godt… Kanskje vi gifter oss? spurte han og rakte frem en bukett røde roser. Ragnhild ble rød i kinnene og lo.
Å kjære vene, Ola. Hvor lenge har du brukt på å bestemme deg?
Altfor lenge. Var redd du ikke ville si ja
Klart jeg vil! Har blitt så vant til deg, blir tomt uten. Og du vet kommer du med så fine blomster, får du ja!
De gikk sammen gjennom vinteren, og våren kom. En morgen ropte Ragnhild fra kjøkkenet:
Ola, skynd deg! Kaktusen din blomstrer nå skylder du meg is!
Du verden! Det hadde jeg ikke trodd, sa han og lo, vi går på butikken i dag, lover!
De gikk nedover bygdeveien, diskuterende om de skulle ha Krone-is eller vanlig softis. Ola gløttet opp mot den blå himmelen, sola skinte, han smilte så det lyste.
Hvorfor er du så glad, egentlig? spurte Ragnhild, smilende tilbake.
Jeg tror vi to er blitt et skikkelig bra team.
Det er vi, Ola, svarte hun stille.
Så gikk de videre sammen. Ikke lenger bare naboer men to mennesker som hadde funnet hverandre mellom høstløv, vinterens snø og vårsola. Ensomhet var det ikke plass til lenger.
Takk for at du ble med på historien, håper den varmet litt! Ha en fortsatt god dag og klem fra meg.
