Tirsdag morgen, mens jeg steg på bussen til skolen i Oslo, la jeg merke til en mann i femtiårene som strevde med å holde seg fast i håndtaket. Først antok jeg at han kanskje var beruset, men ved nærmere observasjon innså jeg at noe var galt. Tilfeldigvis steg vi begge av ved samme holdeplass, og nysgjerrigheten min gjorde at jeg fulgte etter ham. Jeg så at han gikk ustødig, og dette gjorde meg bekymret, så jeg nærmet meg ham. «Unnskyld, føler du deg ikke helt bra?» spurte jeg. Øynene hans møtte mine med en forvirret og smertefull mine som tydelig viste ubehaget han følte. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg burde gjøre, og plutselig falt han om på fortauet, uten å reagere på mine forsøk på å hjelpe ham. Folk hastet forbi, uten å stoppe eller bry seg om det som hendte.
Raskt tok jeg fram mobilen og ringte 113. Ambulansen kom til stedet på noen få minutter. Legene takket meg for at jeg hadde ringt så raskt og understreket at det kunne ha endt ille hvis jeg ikke hadde engasjert meg. Etterpå gikk jeg tilbake til studiene på universitetet. Jeg bodde sammen med mammaen min, siden jeg aldri hadde møtt faren min. Mamma jobbet som renholder, og sammen ryddet vi snø for å få endene til å møtes. En dag, mens vi stod og måkte foran blokka, stoppet en luksuriøs utenlandsk bil foran oss. En vakker kvinne steg ut og kom bestemt mot oss. «Legen ga meg kontaktinformasjonen din. Du reddet livet til faren min. Han fortalte at om det ikke hadde vært for din raske reaksjon, ville faren min kanskje ikke ha overlevd», sa hun, og hun overrakte meg en konvolutt med penger. Dette uventede takknemlige gesten gjorde det litt lettere for mamma å klare seg økonomisk. Jeg tenker fortsatt ofte på denne hendelsen.
Da jeg var ferdig med videregående, valgte jeg å avtjene førstegangstjenesten. «Du er min største glede. Du har blitt en ordentlig mann,» pleide mamma å si med et varmt smil. Det var i denne perioden jeg møtte Ingrid, en kvinne jeg virkelig ønsket å tilbringe resten av livet mitt med. Før jeg tok neste steg, presenterte jeg Ingrid for mamma. Hun fant raskt tonen med Ingrid, som var både vakker, klok og hadde et godt lynne, formet av foreldrene hennes. Så kom dagen da jeg skulle møte Ingrids foreldre. Da moren hennes fikk øye på meg, ble hun først helt stille. Men så smilte hun hjertelig og omfavnet meg. «Ingrid, husker du historien jeg fortalte om den unge mannen som reddet livet til bestefaren din? Den skjebnesvangre dagen skulle han på jobb, og bilen hans brøt sammen. Han valgte å ta kollektivtransport, kjente plutselig sterke smerter i brystet, besvimte, og denne flotte personen kom til unnsetning. Han ringte straks ambulansen og ble med bestefaren din hele tiden,» mintes Ingrids mor med et varmt smil. Møtet ble fylt med glede og takknemlighet; våre veier var blitt viklet sammen igjen, etter alle disse årene.
Denne opplevelsen har lært meg hvor viktig det er å se andre og handle når noen trenger hjelp, selv om resten av verden velger å overse det. Selv små handlinger kan få store konsekvenser både for den som får hjelp og for den som hjelper.
