En dag var jeg på ferie med en venn ved sjøen. På stranden, rett ved en liten sommerkafé, stod det en iskrembod. Vi satt i den varme kveldsbrisen, drakk fersk isvann, da vi plutselig så en klynge mennesker rundt iskremboden. Vennen min, nysgjerrig som alltid, ville sjekke hva som skjedde, og vi gikk bort sammen.
På bakken lå det ei jente, livløs. En kvinne satt på kne ved siden av henne, gråt og forsøkte på desperat vis å vekke henne til live. Vennen min, Ole, nølte ikke et sekund. Han grep en vannflaske, dynket jenta med litt vann, følte etter pulsen og skjønte raskt at det var nødvendig med hjerte-lungeredning. Med en fast stemme sa han til meg: Ring ambulansen, nå!
Bare minutter etter, kom ambulansepersonell og tok seg av jenta. Før de forlot stedet, takket de Ole for innsatsen. Ole hadde reddet livet til denne jenta. Jeg var sjokkert ikke bare over hans heroiske handling, men over at så mange bare stod rundt og stirret. Noen tok bilder, andre bare glodde på jenta. Kanskje ville jeg selv ikke vært i stand til å reagere like raskt som Ole, men det viktigste var at jenta ble reddet.
Neste morgen satt vi igjen i kaféen, denne gangen til frokost. Plutselig stoppet tre glitrende biler utenlands ved inngangen. Så flotte biler. Skulle ønske jeg hadde råd til en slik, sa Ole, litt drømmende. Seks menn med nordisk utseende steg ut og gikk rett mot bordet vårt. En av dem spurte med dyp stemme: Hvem av dere reddet jenta i går? Jeg pekte på Ole. Selv om de virket strenge, var det noe vennlig i måten de nærmet seg oss.
Mennene takket ham varmt, og en av dem ga Ole nøklene til en av de fine bilene. Det viste seg at disse karene var brødrene til jenta han hadde reddet. De var overveldet av takknemlighet Ole hadde gitt dem søsteren deres tilbake. Han satt der, målløs og rystet, lenge etterpå. Han hadde spart i tre år for å kjøpe seg bil, men hadde aldri fått råd til det. Nå hadde han plutselig fått en gave, for en handling som overgikk alt andre bare hadde stått og sett på.
