Jeg var ung da jeg møtte denne slyngelen. Han behandlet meg fantastisk, overøste meg med komplimenter og oppførte seg som den perfekte mannen. Men så snart han fikk det han ville, forsvant han ut av livet mitt. Bruddet vårt knuste meg, men da visste jeg ennå ikke hvilke konsekvenser møtene våre skulle få. Jeg ble helt satt ut da jeg fant ut at jeg var gravid. I starten holdt jeg det for meg selv. Men etter hvert som magen vokste, og jeg allerede var i fjerde måned, forsto jeg at hemmeligheten ikke kunne skjules særlig lenge. Jeg tok mot til meg og fortalte det til mamma. Hun fortalte det straks videre til pappa. Fra ham fikk jeg bare kjeft og harde ord.
Styrt av frykten for skam, presset foreldrene mine meg til å ta abort, selv om det innebar en risiko for helsen min. Motvillig ga jeg etter, men den påfølgende tiden gråt jeg mye, overveldet av skyldfølelse for å ha sviktet mitt eget barn. Hver dag ber jeg Gud om tilgivelse for det jeg gjorde. Livet mitt stoppet opp. Jeg ønsket bare å forsvinne. Foreldrene mine var kalde og fjerne, og det eneste som bekymret dem var å bevare familiens gode navn og rykte.
Jeg klarte til slutt å rømme hjemmefra, noe som tok meg nesten to år. Jeg fullførte studiene mine og bygde meg opp en god karriere. Etter hvert oppnådde jeg alt jeg før bare hadde kunnet drømme om. Men det var én ting jeg ikke kunne kjøpe for penger: en familie. Den muligheten var for lengst tapt for meg, for jeg kunne ikke lenger bli mor. Jeg møtte menn, fikk frierier, men så snart de fikk vite om min barnløshet, trakk de seg unna og forsvant. Jeg legger skylden for dette på foreldrene mine. De tok fra meg gleden ved å kunne oppleve morsrollen. Jeg ønsket ikke å ha noe med dem å gjøre lenger, og tanken på å møte dem gjorde meg bare sint. Da pappa fikk hjerteinfarkt og mamma ba meg ta meg av ham, nektet jeg. De hadde sviktet meg. For å lette min egen samvittighet sender jeg dem likevel penger hver måned, noen tusen kroner på kontoen deres. Jeg tenker at foreldre skal støtte barna sine, ikke vende dem ryggen når de trenger det mest. Det innså aldri foreldrene mine og det betaler både de og jeg for i dag.
Man må aldri la frykten for andres tanker gå foran kjærligheten og omsorgen for dem som står oss nærmest. Det er det viktigste vi har.
