Jeg har alltid sett på meg selv som et godt menneske, og grådighet har aldri vært min sterke side. Dersom jeg har hatt noe å gi bort til folk som virkelig trengte det, har jeg delt uten å blunke. Av og til må man hjelpe andre, som det står i Bibelen.
En dag bestemte jeg meg for å gi bort en vinterjakke uten å ta betalt. Kanskje satt det noen som frøs og kunne ha bruk for den, mens den bare lå ubrukt hjemme hos meg. Jeg hadde knapt brukt den et par ganger, og jeg kjøpte den faktisk til en rimelig pris.
Jeg la ut en annonse på en Facebook-gruppe for folk i Oslo. Det tok ikke lang tid før jeg fikk en melding av en dame som ville ha jakken. Vi avtalte å møtes klokken ni på kvelden.
Klokken hadde blitt midnatt da det plutselig ringte på døren. “Hvem er det?” ropte jeg. En ukjent stemme svarte: “Vi avtalte at jeg skulle få jakka. Men nå er det tolv midt på natta! Synes du ikke folk sover på denne tida? Kan vi ikke ta dette i morgen i stedet?”
“Nei, jeg vil ha den nå!” svarte hun bestemt.
Jeg ble nesten paff over hvor frekk hun var, men jeg bestemte meg likevel for å gi henne jakken. Jeg rakte den til henne, men hun sa: “Jeg kan jo ikke prøve den her ute jeg må prøve den ordentlig først.”
Jeg tenkte i mitt stille sinn: Hva er det egentlig å prøve? Jeg gir den jo bort gratis. “Hvor vil du prøve den da? Skal du prøve den i oppgangen? Barna mine sover,” sa jeg. “Det går fint, jeg tar bare heisen,” svarte hun.
Hun fnyste til meg, tok jakken og gikk uten så mye som et takk.
Til tross for det uhøflige opptrinnet fikk hun jakken. Men maken til frekkhet hadde jeg aldri opplevd før. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle gi bort noe til fremmede igjen. Men etter å ha fått summet meg, forstod jeg at du ikke kan la én ubehagelig opplevelse gjøre deg bitter. Det er viktig å fortsette å hjelpe der du kan, for godhet er til syvende og sist sitt eget lønn. Det handler ikke om å bli takket for det du gir, men om å vite at du selv gjorde det rette.
