Dagbok, 12. mars
Etter at sønnen vår giftet seg, har han sluttet å besøke oss. Nå er han alltid hos svigermoren sin. Hun virker alltid å trenge hjelp med det ene eller det andre. Jeg kan knapt forstå hvordan hun klarte seg før datteren giftet seg med sønnen vår.
Sønnen vår har vært gift i over to år nå. Da barna våre giftet seg, flyttet de i egen leilighet den vi kjøpte da han begynte på universitetet i Oslo. Helt fra han var liten, har vi støttet ham og vist forståelse. Allerede før han fant sin kjæreste, bodde han for det meste alene, siden leiligheten lå nær arbeidsplassen hans.
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noe imot svigerdatteren min i begynnelsen, men jeg tenkte hun kanskje var litt umoden for samliv selv om sønnen vår bare er to år eldre. Hun oppførte seg tidvis som et barn, veldig kravstor og lunefull. Sønnen vår er så mild og snill, og jeg lurte på hvordan han ville klare seg med en så barnslig partner.
Etter hvert lærte jeg både henne og moren å kjenne. Svigermoren hans, som er like gammel som meg, fremstår også som svært umoden. Jeg vet ikke om du noen gang har møtt voksne mennesker som oppfører seg som barn? Slik er hun hjelpeløs og barnslig. Da datteren hennes giftet seg, var moren allerede skilt for sjette gang.
Vi hadde aldri noen felles interesser å snakke om, for hun levde liksom i sin egen verden men hun påtrengte seg i det minste ikke. Kontakten var høflig og formell, gjerne en gratulasjon til bryllup eller bursdag, men ikke mer.
Allerede før bryllupet begynte signalene å vise seg: Den ene tingen etter den andre var galt hos svigermoren, og svigerdatteren dro med seg sønnen vår dit støtt og stadig en dryppende kran, en stikkontakt som måtte byttes, en kjøkkenhylle som hadde falt ned. Til å begynne med tenkte jeg det var greit, de har jo ingen menn i huset, og litt hjelp skader vel ikke.
Men det sluttet ikke å ringe inn feil det var alltid noe nytt. Sønnen vår sluttet å komme til oss, og unnskyldte seg med at de skulle til moren til kona hans. Snart begynte de også å feire jul, 17. mai og påske der. Jeg, mannen min og min egen svigermor ble alene igjen hjemme.
Det gjorde vondt at han ikke lenger kom hjem til familiehøytidene, men det var ekstra sårt da han begynte å overse oss helt når vi trengte hans hjelp.
Jeg husker da vi kjøpte nytt kjøleskap og spurte om han kunne hjelpe oss å bære det opp i leiligheten. Først sa han ja men så ringte han og sa det ikke gikk fordi de måtte en tur til svigermor, vaskemaskinen hennes lakk visstnok.
Da mannen min ringte neste dag, hørte jeg svigerdatteren si: “Kunne ikke foreldrene dine leid inn et flyttebyrå?” Sønnen min kom til slutt, men han var sur som bare det.
“Pappa, kunne du ikke ha ringt noen andre? Nå må jeg løfte alt dette!”
Jeg var rådvill. Hvorfor kunne ikke hans svigermor bare be om hjelp av noen profesjonelle? Kanskje hun lever i en eller annen verden hvor rørleggere ikke finnes? Sønnen min forsvarte henne, sa hun var blitt lurt av håndverkere flere ganger, pengene forsvant, ingenting ble ordentlig.
Da miste mannen min tålmodigheten og sa at kanskje svigermoren ikke kan noe om verktøy, men hun er i hvert fall flink til å gjete sau, for hun styrer datteren og svigersønnen sin som en saueflokk. Sønnen vår ble rasende og gikk. Jeg blandet meg ikke inn, for jeg syntes mannen min hadde rett de nye slektningene våre levde på sønnen vår. Han er rørlegger, elektriker og alt muligmann for dem, men for oss er han knapt til å få tak i.
Siden krangelen har sønnen vår ikke snakket med faren sin på over to uker. Mannen min nekter å ta første steget for å bli venner igjen. Jeg kjenner meg splittet. Mannen min har jo rett, men han kunne kanskje uttrykt seg litt mildere. Nå er sønnen vår fornærmet og vil ikke se sin far, og jeg vil ikke miste ham over en slik bagatell.
Det har låst seg fast. Mannen min sier han ikke vil ta kontakt før sønnen ber om unnskyldning, og sønnen mener faren må si unnskyld først. Mens vi står her og stanger hodet mot veggen, virker det som svigermor er den eneste som har det helt strålende.
