Ragnhild kom hjem med hjertet i halsen. I dag hadde hun vært innom datteren sin. Da hun låste seg inn, ble hun møtt av et kaos av rot og knuste kopper. Datteren, Ingrid, satt sammenkrøllet på stuegulvet og gråt stille. Hun hadde kranglet med Anders og kastet ham ut av leiligheten. Ragnhild hadde aldri sett for seg at det kunne ende slik. Ingrid hadde virket så lykkelig de levde godt sammen, oppdro to små barn og hadde nettopp kjøpt en leilighet sammen med boliglån. Nå forsto hun ingenting.
Mamma, i morges var alt helt fint, hikstet Ingrid, tårene rant nedover kinnene. Så, utpå ettermiddagen, ringte noen til Anders. Jeg tok telefonen. En kvinnestemme sa:
Elskling, hvor lenge må jeg vente egentlig? Jeg spurte hvem det var, men hun la bare på og svarte ikke flere ganger. Da måtte jeg spørre Anders. Han sa det bare var en misforståelse.
Skjønner du ikke, jeg har alltid vært deg tro! Men jeg trodde ham ikke Han pakket sammen sakene sine og gikk.
Ragnhild ville trøste Ingrid kanskje det faktisk bare var misforståelse alt sammen.
Neste dag ringte Ingrid gråtkvalt. Anders hadde levert inn søknad om skilsmisse. Men han forsikret henne om at han skulle fortsette å betale på boliglånet. Hvem visste hvor lenge det ville vare? Hvis han sluttet å betale, ville Ingrid aldri klare det alene de kunne miste leiligheten. Anders lovte at leiligheten ville tilfalle barna. Likevel hadde Ingrid overhørt noe elskerinnen hans krevde halvparten av verdiene.
De trengte visst også et sted å bo, for hun ventet barn med Anders. Det var umulig å vite hva som var sant. Men da de gikk fra hverandre, lovte Anders å betale for alt. Han hadde kontakt med barna, Ingrid nektet ham ikke det. Men elskerinnen hans likte det dårlig og ville helst at han kuttet båndene. Det var slett ikke sikkert han fortsatt ville betale lånet.
Av og til så Ingrid at eksmannen var utmattet av henne, av graviditeten, av alt styret. Og kanskje var det ikke bare Ingrid som kjente seg knekt.
