Akkurat nå har jeg allerede to sønner. De er fulle av energi, altfor livlige og kan ødelegge det meste i sin vei, men de er utrolig gode. De kan slå seg, gråte, og så plutselig klemme hverandre som om ingenting har skjedd. Andre folk som ser hvordan guttene mine oppfører seg, legger oftest bare merke til det negative og kommer med råd om hvordan jeg bør oppdra dem. Jeg mener at gutter i denne alderen trenger frihet for å kunne utvikle seg og uttrykke seg på riktig måte for fremtiden. Mange sier for eksempel at Henrik er veloppdragen og rolig, mens Sindre er klønete og altfor energisk, og kommer til å forstyrre broren sin når de blir voksne.
Jeg nikker bare til slike utsagn. Det kan hende det er noe sant i det, men de elsker hverandre og utfyller hverandre, de kan ikke leve uten hverandre. Guttene ønsker seg en hund, men jeg er redd for hunder. Hvis jeg skal kjøpe dem et kjæledyr, blir det heller en skilpadde de er rolige, saktegående, og kan beskytte seg selv om det trengs. Før, jeg og mannen min kunne ikke i våre villeste fantasier forestille oss hvor mye livene våre skulle endre seg etter fødselen av vår andre sønn, Sindre. Da vi fikk vite at barnet var sykt, mistet tilværelsen plutselig all sin farge for et øyeblikk. Det hadde vært ingen tegn, alt med svangerskapet hadde gått etter læreboken.
Etter den skjebnesvangre ultralyden, tenkte jeg faktisk på abort, men det varte bare et øyeblikk. Jeg tok meg raskt sammen og bestemte meg for å fullføre svangerskapet. Ingen andre enn mannen min støttet meg i denne avgjørelsen, ikke engang mine egne foreldre. Helt enkelt, mannen min visste heller ikke hva som egentlig var det riktige å gjøre. Jeg tålte å bli stemplet som dum, svelget tårene og sa at barn er livets blomster. Takk og lov, mannen min samlet all sin vilje og sa: Hun skal føde. Ferdig snakka! Etter hvert begynte familien min sakte men sikkert å godta beslutningen min. Og da barnet endelig ble født, ble vi alle overrasket over hvor raskt han lærte alt. Storebror Henrik rakte ham forskjellige ting, og Sindre ga dem navn. Akkurat da fikk jeg håp om at alt ville bli bra og slik ble det også.
