Jeg hadde aldri forestilt meg at min egen familie skulle gjøre noe slikt mot meg, utnytte tilliten min og etterlate meg uten en krone. I vår lille leilighet med to rom i Oslo delte mamma, søsteren min Ingrid og jeg eierskapet helt likt. Bestemoren vår, som også eide en toromsleilighet nede i gaten, hadde lovet at hun skulle skrive et testament der hun delte leiligheten sin mellom oss barnebarna. Derfor skulle Ingrid og jeg arve en halvpart hver, og vi skulle sammen bestemme hvem som skulle bo der senere, eller om vi skulle selge og dele inntektene.
Akkurat da hadde Ingrid flyttet inn igjen til mamma etter en uventet graviditet, mens jeg selv bodde i Trondheim på grunn av studiene. På besøk måtte jeg og mamma dele et lite rom, og jeg visste at jeg ikke kunne bo der når jeg var ferdig med utdannelsen, siden svogeren vår ikke ville ha meg der. Mamma, som ikke ville forstyrre forholdet til Ingrids ektemann, ba meg innstendig om ikke å lage problemer. Jeg betrodde frykten min til bestemor, som kom med et merkelig forslag: Jeg kunne gi fra meg min del av Oslo-leiligheten til Ingrid, og så ville hun forandre testamentet, slik at jeg fikk arve en ettroms som hun eide i stedet.
Dette nevnte jeg for mamma og Ingrid. Ingrid bare smilte bisart, som om hun allerede hadde vunnet, og ba meg heller ta det til retten hun var tydelig trygg på at hun ville vinne der. Til slutt skrev jeg under på en erklæring om at jeg avstod fra min del. Skjebnen ville det slik at bestemor aldri rakk å skrive om testamentet sitt. Helsen hennes ble fort dårligere, og hun døde før hun fikk endret papirene.
Så arvet Ingrid hele toromsleiligheten, samt en halvpart i bestemorens ettroms. Da jeg ba mamma støtte meg, holdt hun blikket vekk og sto skulder ved skulder med Ingrid, selv om alle gamle avtaler var skrevet ned og tydelige. «Vi bor jo alle under samme tak,» mumlet hun, som om det skulle gjøre alt riktig, og at konfliktene ikke skulle finnes.
I Ingrids hjem jobber nå mamma som hushjelp og barnepike. Hennes verdi finnes kun i hvor mye hun kan støtte økonomisk med pensjonen sin. Jeg bekymrer meg for hvordan mamma skal bli behandlet senere, den dagen hun ikke lenger er til nytte. Jeg har ingen nær familie igjen i denne byen, og kjenner meg løsrevet. Ingrid og mamma står sterkt sammen, og jeg har valgt å ikke holde kontakten lenger. Handlingen deres har gitt meg en smerte så dyp at drømmen knapt føles virkelig som om vårt bånd aldri har eksistert.
