Urettferdighet
Mamma, sier Ingeborg og rynker pannen, hvorfor fikk jeg ikke én million? Jeg fikk bare trehundreogtretti tusen kroner Hva slags sum er det egentlig?
Lyden fra hårføneren til mamma, Vilde, durer fra badet. Hun slår den av og svarer rolig:
Ja, det stemmer det, trehundreogtretti.
Men Ingeborg vet at hun skulle hatt mye mer.
Trehundreogtretti? Hvor er de resterende sekshundreogsytti da? Jeg ventet én million. Nesten nøyaktig én million. Det er jo arven etter pappaen min, og du skulle overføre alt til meg etter salg av leiligheten.
Å, Ingeborg, skal du begynne med den regnskapen igjen? Du vet jo at jeg har gjort alt etter boka.
Unnskyld meg, hvilken bok? Ingeborg kjenner parketten knirke under føttene, som om gulvet irriterer seg også, Jeg ga deg fullmakt til å selge leiligheten jeg arvet etter pappa. Jeg ba deg overføre pengene til meg. Hvor er de?
Det er for tidlig å puste ut, tenker Ingeborg.
Jeg har overført! sier Vilde, og hårføneren går igjen, Jeg har bare gjort det som en mor bør gjøre. Jeg har delt pengene likt mellom barna. Alle fikk sin tredjedel. Din lovpålagte del er på kontoen din.
Hele arven burde vært hennes.
Delte du pappaens arv på tre? På meg og på dem? Ingeborg sikter til sine to halvbrødre, Mamma, det er bare mine penger! Min pappa! Vi har ikke samme far, hvis det overrasker deg.
Hva gjør det for en forskjell hvem faren er? sier mamma, nå med børste i hånda foran speilet, Pengene er felles. De er brødrene dine. Jeg er din mor. Skulle jeg bare sitte og se på at du fikk alt og de skulle bare være sjalu? Det var ikke rettferdig, så jeg delte likt.
Ingeborg skulle ønske hun kunne gå tilbake til den dagen hun skrev under på fullmakten og gitt seg selv en liten advarsel.
Likt? Du delte min million i tre! Trehundreogtrettitretusen! Og så var leiligheten verdt litt mer enn det, mamma?
Ja, det var litt over én million etter alle avgiftene, kaster Vilde over skulderen, Jeg rundet av. Resten tok jeg for alt arbeidet. Skulle du kanskje styre denne papirmølla selv? Nei, jeg ordnet alt mens du holdt på på jobben din.
Du verden så slitsomt det må ha vært?
Ikke snakk sånn! snerrer mamma, Faren din var din far, ja, men jeg er moren din og jeg bestemmer. Dessuten, du er den eldste, voksen jente, du trenger ikke like mye som dem. Gutter skal jo etablere seg snart! Jeg har bare vært rettferdig.
Og jeg skal ikke etablere meg? Jeg skal bare klare meg på luft og kjærlighet fordi jeg er jente? sier Ingeborg med en sarkastisk undertone, Overfør resten, mamma. Nå.
Nei.
Kort og kontant. Punktum.
Mamma vet at Ingeborg ikke vil ta dette videre. Sakse opp egen mor for penger nei, hvem gjør vel noe sånt. Det er ingen som ville forstått henne da, og dessuten har de jo litt kontakt ennå.
Noen uker senere, da den verste irritasjonen er over og Ingeborg har fått litt orden på økonomien, ser hun bilder på sosiale medier. Ivan viser stolt frem sin splitter nye blå Polo. Didrik la ut et bilde med teksten:
Ny kjerre!
Guttene har kjøpt hver sin rimelige bil. Vel, hun får bare tenke seg om. Hun satte pengene sine på sparekonto og bestemte seg for å vente. Tålmodighet, det er gull, sa alltid bestemor.
Det går over et år. Ingeborg jobber, sparer og planlegger. Hun har lagt saken bak seg, men ikke glemt den. Mamma oppfører seg som før: ringer, skravler, forteller smånyheter.
Men i dag hører Ingeborg en uvant stemning, noe urovekkende i mammas stemme.
Hun blir urolig.
Hva har skjedd, mamma?
Bestemor Vilde nøler, Bestemoren til Ivan og Didrik døde i morges.
Ingeborg føler seg merkelig avskåret. Den bestemoren har aldri vært hennes bestemor, aldri spilt noen rolle i hennes liv. For henne har hun bare vært mammas svigermor eller guttenes bestemor. Selvfølgelig, synd for de andre, men for Ingeborg betyr det lite.
Ja vel, sier hun, Kondolerer.
Det er mye som må ordnes; begravelse, papirer, alt sammen. Jeg er helt alene, guttene vet ikke hvordan slikt foregår. Kan du komme og hjelpe til?
Ingeborg kan ikke reise, hun får ikke fri fra jobben.
Jeg er på jobb, mamma. Jeg kan faktisk ikke reise for å begrave et menneske jeg totalt har truffet kanskje tre ganger i hele mitt liv, svarer hun.
De har aldri besøkt henne til den bestemoren.
Men vær så snill! ber mamma, Jeg trenger virkelig hjelp.
Jeg kan ikke komme, men jeg kan hjelpe til økonomisk. Hvor mye trenger du? Si summen, så overfører jeg med en gang.
Mamma kvier seg, men hun sier til slutt at litt penger kommer godt med.
Det er selvfølgelig ikke det samme, men kanskje du kan bidra med tjue tusen?
Greit, det ordner jeg. Og i tillegg, sier Ingeborg og kjenner dette er hennes øyeblikk, jeg sender deg litt ekstra så du slipper å tenke på småutgifter. Regn det som mitt bidrag til minne om deres bestemor.
Takk, Ingeborg. Du stiller alltid opp.
Ingeborg legger på, med en veldig blandet følelse. Hun har kjøpt seg en unnskyldning: hun dro ikke, men hun hjalp til. Ingen kan klage på henne nå.
Et halvt år går. Begravelsen er for lengst glemt. Didrik og Ivan har visst fått seg noen nye leker; kanskje motorsykler eller nye telefoner.
En rolig tirsdag bestemmer Ingeborg seg for at nok er nok. Hun ringer mamma på mobilen, sitter på kantina på jobben og forbereder seg mentalt til møte.
Hei, mamma! Hvordan går det?
Ingeborg! Det går fint. Didrik har fått seg ny jobb, bedre enn den gamle, og Ivan Ja, han har visst fått seg kjæreste også.
Hyggelig å høre, sier Ingeborg, Men du, jeg hadde et spørsmål
Hvilket spørsmål da? mamma er plutselig mistenksom.
Det har jo gått over et halvt år nå siden bestemoren døde. Har alt med arven gått i orden?
Denne gang blir samtalen tyngre enn den om trehundreogtretti tusen.
Hvorfor spør du om det, Ingeborg? Jo, alt er i orden.
Ja, men hvor er min del av den arven?
Hvilken arv da? mamma later som hun ikke forstår, men Ingeborg hører på stemmen at det er løgn.
Fra bestemoren.
Ikke din bestemor!
Men hva er forskjellen? Ingeborg bruker mammas egen logikk, Jeg er jo også barnet ditt. Du sa jo at man ikke kan frata noen barn arven. Min million fordelte du likt, som du selv sa.
Det er ikke det samme! Vilde blir defensiv, Helt annerledes!
Men hvordan da? Du insisterte på at arven skulle være felles, at du som mor måtte støtte oss alle! Så hvorfor er dette annerledes?
Ikke sammenlign de to sakene
Utrolig! sier Ingeborg spydig, Da det kom til min million, var arven fra min far allemannseie! Nå, når det gjelder deres bestemor, er arven plutselig veldig privat?
Må du alltid vri alt, da? sier mamma småirritert, Hva er det du prøver å si, skal jeg fortelle guttene at du skal ha arven etter deres bestemor?
Jeg prøver å si at du misbrukte tilliten min og tok en tredjedel av pengene, og argumenterte med at «vi har samme mor, så alt skal deles». Nå vil jeg bruke samme logikken til min fordel, når du holder så fast på den. Du hjalp dem med å selge leiligheten, ikke sant?
Pengene er allerede borte.
Brukt på hva da? Biler? Oppussing? Da vil jeg også ha min andel. Hvor er de, mamma? Du sa til meg jeg skulle klare meg med mindre, fordi jeg er jente. Jeg godtar ikke det.
Mamma tenker seg tydeligvis om hvordan hun nå kan komme seg ut av dette, teknisk sett selvlagde rotet. Det har alltid vært sånn i familien! For guttene var stefaren pappa, de fikk alltid det beste. Den bestemoren hadde aldri vært glad i Ingeborg fremmed jente, aldri blitt barnebarnet hennes. Og mamma tok aldri noen gang Ingeborgs parti.
Hva slags menneske er du egentlig, Ingeborg? lyder det motvillig, Du har jo jobb, du er ung og frisk. Guttene må ordne seg hjem, ordne seg! De er menn! De har det tøffere!
Så din holdning er: arven fra min far skal være likt, fordi vi er søsken. Arven fra deres bestemor, derimot, er kun deres, fordi de er gutter og jeg er en jente som ikke skal kreve for mye?
Ikke vær frekk, sier mamma, Hvorfor er du så grådig?
Mamma kommer aldri til å innrømme at hun har gjort feil. Ingeborg er visst en kakser, bare fordi hun krever rettferdighet.
Du er kanskje ikke klar over det, men i følge den fullmakten pliktet du å overføre hele beløpet til meg. Og det er enda ikke foreldet. Jeg hinter ikke, men
Ingeborg!! Truet du meg nettopp? hvisker mamma forskrekket.
Nei, mamma. Men jeg kan fortsatt kreve pengene mine. Tenk på det.
Måneden etter får Ingeborg alt hun skulle hatt overført. Hun oppdager at hun har blitt blokkert overalt etterpå.
