Hva mener du med «abonnenten er ikke tilgjengelig»? For fem minutter siden snakket han jo i telefonen med noen! Ingrid stod midt i gangen og presset mobilen mot øret.
Blikket hennes falt bort på kommoden.
Smykkeskrinet, der hun oppbevarte de mest verdifulle tingene sine, stod som vanlig. Men det var noe galt denne gangen lokket var ikke helt lukket.
Rune? ropte hun inn i leiligheten. Er du på badet?
Ingrid gikk sakte bort til kommoden. Da hun la hånden forsiktig på den polerte overflaten, gikk det et kaldt gufs nedover ryggen. Skrinet var tomt. Helt tomt.
Ikke en gang kvitteringen fra gullsmeden, som hun brukte som bokmerke, var igjen.
Smykkene var borte. Og pengene, så klart. Men de hadde hun jo faktisk gitt ham selv
Herregud sukk hun og sank helt ned på gulvet. Hvordan kunne det bli sånn? Vi krangla jo bare om tapet i går… Og du lovte til og med at vi skulle til Syden i august
Egentlig hadde alt startet helt vanlig. Det var i juni i fjor at Ingrid sin gamle «bobla» fikk problemer med bremsene.
På verkstedet skulle de ha en formue, og hun ble så forbanna at hun la ut en post i «Bilhjelp Oslo» på Facebook.
“Hei! Noen som vet om man kan løsne en rusten bremsekaliper selv? Se bilde av dekk.”
Svarene rant inn. Noen ba henne holde seg langt unna motorer, andre mente hun bare måtte kjøpe ny del.
Og så, plutselig, en melding fra brukeren Rune85:
“Hei! Ikke hør på dem. Kjøp en boks WD-40 og et reparasjonssett til tre hundre kroner.
Ta av hjulet, trykk ut stempelet forsiktig med pedalen, men ikke for langt.
Vask alt godt med bremserens, smør så på nytt.
Hvis sylinderen er i bra stand, varer dette lenge!”
Meldingen var spot on, ingenting overflødig, bare fakta.
“Hva hvis sylinderen er skadet?” svarte hun.
“Da må den byttes. Men ut fra bildet ser bilen veldig bra ut, så antar det går fint. Spør meg gjerne på melding hvis du lurer på mer.”
Og slik begynte det, egentlig.
Det viste seg at Rune hadde peiling på det meste med biler.
På en uke forklarte han henne oljeskift, valg av plugger, og hvilket kjølevæske man absolutt ikke skulle bruke.
Ingrid kjente at hun gledet seg til hver melding fra ham.
“Du, Rune, du føles som min egen redningsmann,” skrev hun mot slutten av juli. “Jeg tenkte vi burde jo egentlig møtes. Kaffe på meg! Eller øl, for å feire pengene jeg har spart.”
Svaret kom ikke med en gang. Tre timer gikk før skjermen lyste opp.
“Ingrid, jeg skulle gjerne det. Virkelig. Men jeg er i utenlandsoppdrag. Og det blir en stund.”
“Oi,” svarte hun. “Langt unna, altså?”
“Så langt du kommer. Jeg skal ikke lyge. Jeg liker deg veldig godt. Men jeg er ikke på utenlandsoppdrag. Jeg sitter inne. Ullersmo, hvis det sier deg noe.”
Ingrid mistet nesten mobilen i fanget. Hjertet gjorde et lite hopp.
Kriminell? Hun, ordentlig kvinne, regnskapsfører i et stort firma, satt og skrev med en innsatt?
“For hva da?” tastet hun, fortsatt litt i sjokk.
“Tiltalt for bedrageri. Dumt gjort, ble lurt litt, var litt for smart for mitt eget beste. Er ute igjen om under et år. Hvis du vil slette alt, forstår jeg det.”
Hun svarte ikke. Blokka ham og gikk rundt som et spøkelse i flere dager. Kollegaene lurte på om hun var blitt syk.
Hun hadde bare én tanke i hodet:
“Hvorfor?! Hvorfor er det alltid de som kan noe, fikser ting og virker ordentlige, som havner i trøbbel?”
En uke senere fikk hun en e-post hvordan han hadde fått adressen, aner hun ikke.
“Ingrid, jeg tar det ikke tungt. Hadde egentlig ventet det. Du er så god, du fortjener noen bedre enn sånne som meg.
Ville bare takke for praten. De to ukene ga meg mer enn du aner. Lykke til videre. Farvel.”
Ingrid leste, satt på kjøkkenet, og tårene bare rant. Hun syntes synd på både ham og seg selv, og hele urettferdigheten.
Hvorfor får alle andre normale folk, og så er det bare gifte karer, mammadalt eller sånt for meg? Og den eneste fine mannen sitter bak lås og slå? grublet hun.
Men hun svarte ham ikke
***
Hun prøvde seg på noen dater, men det var aldri riktig.
Den ene typen preika bare om frimerkesamlingen sin. Den andre kom med skitne negler og ville spleise på kaffen.
Da mars og hennes egen 35-årsdag kom, følte Ingrid seg ekstra ensom.
Og så, på morgenen, tikket det inn en gratulasjon.
“Gratulerer med dagen, Ingrid! skrev Rune. Vet jeg ikke har rett til å kontakte deg, men klarte ikke la være. Håper du har det fint.
Du fortjener at noen bærer deg på gullstol.
Jeg har laget noe til deg her av brød og ståltråd Skulle ønske jeg kunne gi deg det.
Bare vit at en fyr her på Østlandet drikker dårlig kaffe for deg i dag.”
“Tusen takk, Rune,” svarte hun til slutt. “Det var hyggelig å høre fra deg.”
“Du svarte! han virket fra seg av glede. Hvordan går det? Hvordan går det med bilen din? Klarte den seg gjennom vinteren?”
Og så var alt i gang igjen.
Nå snakket de sammen hver dag. Rune ringte når han hadde mulighet.
Han hadde en varm, litt raspete stemme.
Han fortalte henne om barndommen, om broren som nå hadde to små å passe på, om drømmen om et nytt liv.
Jeg går ikke tilbake til hjembyen, Ingrid kunne han si når hun laget middag. Blir jeg der, havner jeg i feil krets igjen.
Vil helst flytte et sted der ingen kjenner meg. Jeg har jo arbeidslyst, kan sikkert få noe innen bygg eller verksted.
Hvor vil du? hvisket hun nesten.
Skulle gjerne vært nær deg. Leid et rom eller liten ettroms. Bare for å vite at jeg bor i samme by som du.
Men det er jo ikke noe press, altså
Da mai kom, var Ingrid stormende forelsket.
Hun kunne rutinene hans utenat: når det var inspeksjon, når han skulle i «badstua,» når det var verkstedarbeid.
Hun sendte små pakker: te, sjokolade, varme sokker, noe smådeler når han trengte det.
Bare sitt rolig ut tiden nå, Rune, ba hun. Ikke vær med på noe tull.
Alt for deg, solstrålen, lo han. Får slippe ut i april.
Jeg venter på deg.
***
I april stod Ingrid utenfor porten til Ila fengsel. Hun hadde kjøpt ny jakke, olabukse og joggesko til ham.
Hjertet holdt på å hoppe ut av brystet.
Da han kom, litt lav, kraftig kroppsbygning, kort gråsprengt sveis, stivnet hun først.
Han lignet ikke helt seg selv fra bilder.
Men da han smilte og sa:
Hei, sjefen, kastet hun seg om halsen hans.
Herregud, du lever, sa hun og gravde ansiktet inn mot skjegget hans.
Hvor skulle jeg ellers gå, svarte han og holdt rundt henne. Du lukter godt blomsterparfyme?
De dro hjem til henne.
Første uka var som et eventyr. Rune fikset det hele: dryppende kran, dørhåndtak som hadde vært ødelagt lenge.
Kveldene ble brukt på kjøkkenet, halvflirende over et glass halvtørr hvitvin og små, morsomme historier fra «det gamle livet».
Du, Rune sa hun dag ti. Du sa du ville leie deg noe eget.
Men du trenger ikke det. Jeg har plass, og alt er koseligere sammen.
Dessuten sparer du jo. Du må sikkert skaffe deg verktøy og nye klær.
Det føles feil, svarte han og rørte i teen. Jeg er mann, jeg skal ha egen bolig å tilby.
Føles bare som jeg spiser på deg, lever på din regning.
Slutt da! svarte hun og la hånden over hans. Vi er vel ikke fremmede for hverandre. Snart står du støtt, får jobb, og alt ordner seg.
Broren ringte i går, sa han plutselig og så vekk. Nevøen hans er syk, må opereres privat og det koster skjorta.
Han spør om lån, men se på meg er jo blakk som en kirkerotte. Kjenner bare skam.
Hvor mye trengs det? spurte hun forsiktig.
Rundt femti tusen, men han har fått samlet inn litt selv.
Tenker litt på om jeg burde reise til Trondheim og ta skiftarbeid. Der tjener man fort gode penger.
Ingrid sa ingenting. Hun visste jo svaret. Hun hadde spart opp de femti tusen kronene. Hadde ofret ferier og mye mer for å spare til bad og nytt kjøkken
Jeg har de pengene, sa hun lavt.
Rune så brått opp på henne.
Nei, kom igjen! Det er dine penger. Dem vil jeg ikke ha.
Rune, det gjelder jo nevøen din. Familie! Du sa selv det er hellig. Ta dem, du får betalt tilbake. Vi er jo sammen!
Han var motvillig. To hele dager mumlet han, var sur og røykte ute på balkongen, selv om han hadde lovet å slutte.
Til slutt tok hun selv ut pengene, la dem på bordet.
Her, ta dem. Dra til broren din, eller overfør.
Jeg drar selv, sa han og klemte henne og så får vi kanskje høre mer om jobb i området hans også.
Jeg stikker bare et par dager, Ingrid. Bare frem og tilbake, altså.
***
Ingrid satt på gulvet i gangen i over en time. Føttene sovnet, men hun la ikke merke til det.
I går kveld hadde de sett en eller annen teit komedie, han lo og holdt rundt henne, og hun følte seg heldig.
Jeg drar kanskje tidligere enn planlagt, sa han før de la seg.
Men han forsvant før. Hun hørte ikke engang at han gikk ut.
Noe døra smalt i, men hun trodde det var naboen.
Klokka to ringte hun nummeret til broren hans, det han hadde gitt for «sikkerhets skyld».
Hallo? gryntet en mannsstemme. Hvem er det?
Hei, jeg heter Ingrid. Runes venninne. Han skulle vel til deg i dag?
Det ble stille. Så pustet han tungt i røret.
Du, jeg har ikke noen bror som heter Rune. Han rekker ikke ut av fengsel før oktober. Sitter fortsatt inne.
Ingrid ble helt svimmel.
Men… han slapp jo ut i april. Jeg hentet ham på porten til Ila selv.
Altså, stemmen ble hard min bror, Arne, sitter på Kongsvinger.
Og Rune han var mitt cellekamerat. Kom ut for to måneder siden.
Han stjal mobilen min, tok alle kontaktene.
Du er nok enda en nettkjæreste han har lurt. Han er ekspert på det.
Ingrid la mobilen fra seg på gulvet. Hun husket hvordan han lærte henne å bytte plugger.
Ikke skru for hardt, lo han. Da ødelegger du gjengene, og det er bare å glemme dem etterpå.
Jeg har ødelagt alt nå, hvisket Ingrid. Lagd min egen ulykke.
Hun innså plutselig at hun aldri hadde sett legitimasjonen hans, aldri fått ett papir på at han var løslatt.
Hva om han ikke engang het Rune?!
***
Ingrid gikk selvfølgelig til politiet og anmeldte saken. Viste bilde, fikk vite mye om «samboeren» sin.
Han het faktisk Rune det eneste sanne hun visste.
Han hadde fått lang fengselsstraff for alvorlige forhold, halve livet bak murene og traff Ingrid på tredje dommen sin.
Ingrid ba en stille bønn, byttet alle låser og tenkte; hun kom seg tross alt billig unna. Spesielt om man sammenliknet med de damene han hadde lurt førI ukene etterpå beveget Ingrid seg som i et vakuum. Hver gang telefonen vibrerte, fór håpet og redselen i sving men ingen flere meldinger fra Rune, ingen flere apologetiske e-poster.
Hun lot klokken tikke seg gjennom dagene, ryddet bort Runes klær og verktøy en kveld da regnet trommet mot vinduet. Hun kastet ikke alt noen av de hjemmelagede småtingene, den bøyde ståltrådblomsten, klarte hun ikke å gi slipp på. Hun la den i smykkeskrinet, som nå føltes tomt på en annen måte.
Utpå sommeren fikk hun en melding fra politiet. Etterforskningen sto stille; de hadde få spor, men hun var ikke alene. Det var andre ofre, kvinner fra hele landet som hadde vært like uheldige, like godtroende eller, som saksbehandleren formulerte det: «like rause».
Én kveld, da lyset fra stadig lengre kvelder fylte stua, satte Ingrid seg ned og åpnet den gamle «Bilhjelp Oslo»-gruppen igjen. Scrollet gjennom de hjelpsomme, uredde meldingene. For hver spøk og tabbe hun så, summet det i henne av noe nytt. Hun hadde lært seg mye det året ikke bare om bremseklosser og sølt olje, men også om seg selv. Hun kunne faktisk fikse ting. Stille og sikkert hadde hun lært det.
Hun fant et innlegg fra en kvinne med akkurat samme panikk som hun selv hadde hatt året før: «Svikt i bremsene, tør ikke røre bilen alene! Hjelp?»
Ingrid nølte bare et sekund før hun svarte:
«Hei! Du, dette klarer du. Kjøp deg godt verktøy og spør om hjelp ifra folk her inne de fleste mener vel. Jeg har gjort det selv. Skal jeg skrive deg en oppskrift på melding?»
Svaret kom raskt en takknemlig, lettet respons. Ingrid smilte for seg selv, og kjente plutselig et ørlite grådig håp stige i brystet: Kanskje var det dette som var hennes styrke ikke at hun lot seg lure, men at hun våget å prøve igjen. Ikke stenge hjertet, men åpne det, bare litt smartere.
På smykkeskrinet lå ståltrådblomsten, blank og bøyd, som et minne om alt hun hadde mistet og alt hun tross alt fremdeles hadde. Ute på kjøkkenet putret en kjele med kaffe. Telefonen blinket med nye meldinger.
Ingrid reiste seg.
Denne gangen skulle hun svare på sitt eget navn.
