Mens jeg studerte ved Universitetet i Oslo og samtidig forsøkte å jobbe ved siden av, hadde jeg ikke nok penger til særlig mye. Likevel var jeg lykkelig da, for livet føltes enkelt det var ingen store bekymringer. Min kone Ingrid og jeg leide en liten leilighet på Grünerløkka, og vi hadde ikke begynt å tenke på barn ennå. Først ville vi kjøpe vår egen bolig, og så kunne vi vurdere å utvide familien. Foreldrene mine er pensjonister, og jeg har en lillesøster, Sigrid. Sigrid er skilt og har sønnen sin, Martin, som nå allerede går i første klasse på barneskolen. Vi har aldri hatt mye penger i familien, men vi har klart oss greit, alle sammen.
I starten var alt tilsynelatende bra. Jeg fullførte studiene og avanserte i jobben. Nå er jeg blitt høyre hånd for sjefen, og dette har virkelig gitt utslag på lønnen min. Ingrid og jeg bestemte oss straks for å søke om boliglån i DNB, og til slutt flyttet vi inn i vår egen leilighet på Tøyen. Etter det tenkte vi at hvis vi først skulle gjøre store endringer, kunne vi gjøre det fullt ut. Litt senere kom Ingrid og fortalte meg at hun var gravid. Vi begynte å forberede oss på å bli foreldre for første gang, og hele familien ble glade på våre vegne da de fikk høre om opprykket og nyhetene.
Men det gikk ikke lang tid før presset begynte å komme. Mamma og pappa mente jeg måtte hjelpe Sigrid og Martin økonomisk, siden de hadde det vanskelig etter skilsmissen. Sigrid mente på sin side at som storebror burde jeg bidra mer til foreldrene våre. Pengene mine forsvant fort. Enten trengte foreldrene mine et nytt og større TV, eller så skulle Martin på en dyr skoletur til Bergen. Ingrid ble etter hvert frustrert; nå som hun var i mammapermisjon, strakk ikke pengene til, fordi altfor mange skulle ha del i lønnen min. Jeg har innsett at jeg må sette grenser for hvor mye jeg støtter familien min økonomisk jeg må jo også ta vare på min egen familie nå, vi må være forberedt på å ta imot vårt eget barn. Alt til barna er så utrolig kostbart om dagen.
Det jeg har lært, er at det faktisk er nødvendig å si ifra og sette grenser, selv når det gjelder familie. Det er ingen som kan stå i alt alene heller ikke meg. Jeg må først og fremst ta ansvar for Ingrid og barnet vårt, og deretter strekke ut en hånd hvis vi har litt til overs.
