Jeg var sammen med en fyr som het Henrik. Han var en skikkelig kjernekar med gammeldagse verdier, trodde på kjærlighet ved første blikk og alt det der. Han kjørte folk til trening, matet løse katter, og så ganske bra ut om jeg får si det selv. Han hadde egen leilighet på Grünerløkka, kjørte en grå Toyota Yaris og hadde en trygg, norsk fast jobb til og med pensjonspoeng og det hele.
Jeg følte meg smått som den heldigste jenta i Oslo fordi han valgte meg til å bli kona si. På den tiden var jeg overbevist om at jeg hadde kapret førsteprisen i kjærlighetslotteriet. Venninnene mine var grønne av misunnelse. De messet unisont: “Pass på, ikke mist en sånn mann.”
Så jeg prøvde virkelig å holde på han, mens han klamret seg fast til meg. Men lykken min var like kort som en fredag på kontoret.
En dag kom Henrik hjem sur som en lemen, og unngikk øyekontakt. Jeg spurte og grov så grundig at jeg kunne fått ros fra politiet. Til slutt blottet han sjelen: han hadde truffet eksmannen min. Helt tilfeldig, sa han. Det må nevnes at jeg ikke har hatt kontakt med eksen på år og dag jeg hadde ikke vist et bilde, ikke sagt et ord. Henrik ante ikke hvordan eksen så ut, så jeg skjønner ikke hvordan de plutselig havnet sammen i en prat. Men ja, å møte eksen var bare begynnelsen.
La oss leke med tanken om at det faktisk var tilfeldig. Henrik tok selv kontakt med eksen. De delte en sigarett (uff, men ja), og talken sporet raskt av til… meg. Jeg hadde aldri skjult noe for Henrik, så jeg var mest nysgjerrig på hva de egentlig kunne finne på å prate om. Sjokkert? Sjokkert er et svakt ord. Henrik innrømmet at dette kanskje ikke var så lurt. Det viste seg at han hadde begynt å forhøre seg: Hvordan var jeg egentlig? Hvorfor ble det slutt? Hva slags person var jeg bak lukkede dører? Og så videre.
Jeg begynte rett og slett å gråte. Dette var svik. Å møte eksen min, snakke ut, fiske detaljer. Jeg bor her, ved siden av deg, du kan spørre meg om hva som helst. Er det virkelig normalt å gjøre sånt? Er det greit å snu seg bak ryggen og dra på “date” med eksen min, Henrik?
Eksmannen min presterte selvfølgelig å lire av seg masse tulleprat om meg. Og Henrik skulle liksom drive med faktasjekk og spurte meg om det stemte. Hvorfor skulle jeg bortforklare noe som aldri hadde skjedd? Noen slenger ut vås og jeg må stå til ansvar?
Plutselig falt det meg som en isvind fra Nordpolen: jeg klarte rett og slett ikke respektere denne mannen mer. Jeg skjønner godt at bestemødre sitter på benken utenfor Kiwi og diskuterer alt mellom himmel og jord. Men de er tross alt bestemødre, ikke samboreren min! Hvorfor gå bak ryggen min for å lete etter “informasjon”? Du har valgt meg, vi bor sammen, jeg har aldri gitt deg grunn til mistillit. Hele greia var så ufyselig lavmål at lysten på Henrik forsvant fortere enn halve lønna på matbutikken. Ingen unnskyldning hjalp. Jeg kunne ikke tilgi sånt svik.
Alltid trodde jeg at hvis noen analyserte dama til en kar, ville han, i beste fall, bli sint, og i verste fall havne i slåsskamp. Men å oppsøke eksen sjøl for å grave i gamle kjenninger om samboeren? Det er rett og slett hårreisende.
Sånn falt den perfekte Henrik i mine øyne, like raskt som nordmenn ramler når det er bløtt føre. Så tenkte jeg på hva de gamle pleide å si: Respekt er limet i et forhold. Jeg trenger ikke en drama king som lar mannegjengen gå bak ryggen min med baksnakk og sladder. Menn kan være sårbare, rare, tårevåte, og kan ha dårlige dager men å gå full gossip girl? Aldri!
